8. mai 1945 ble Norge igjen et fritt land etter 5 vanskelige år med fremmed okkupasjonsmakt. Under er samlet noen historiske rapporter fra frigjøringsdagen fra forskjellige kirke-enheter i Norge. Mange av utdragene er hentet fra “Under nordlysets himmel” - om kirkens historie i Norge av Hilmar Freidel. Vi sier takk til Stein Pedersen som har samlet disse utdragene.
Her er først Einar Strands budskap i Lys over Norge for 1945:
«FRED!
---Mørketiden er forbi, 5 lange triste år med sorg og ulykker, redsel og angst i hjertene er bak oss. Livet som vi levet bak blendingsgardiner har skiftet ansikt, vi puster igjen i ren luft og ryster all uhyggen av oss, mens vi spør oss selv og hverandre: Er det virkelig sant?
Og det er sant!
Midt i vårens fagreste sprett og blomstring da dagene flyter sammen i bare lys og eim av groing i all skapningen, opprant den lykkeligste dag i mor Norges lange historie --- Norge var atter fritt!
Den intense, dype glede som så plutselig stormet inn over oss tok pusten og makten fra mange, hjertene smeltet som snø for den varme maisolen, øynene ble blanke og fulle, vi kunne ikke stå imot, følelsene tok oss helt, og vi lot det fritt strømme. Alt inne i oss som i disse mørkeårene hadde vært demmet opp for, flommet nå over og brøt seg frem som en kraft der vanskelig kan kontrolleres.---«
Så Den norske misjons tilsynsmann, Olaf Sønsteby som fungerte for misjonspresidenten med sin første reaksjon:
«Til De hellige i Den norske misjon.
Endelig kom den dagen vi lenge har ventet på, dagen da fiendtlighetene opphørte og vi kunne puste friere og uten frykt se dagene i møte. Likeså plutselig som krigen kom til vårt land, kom også forandringen. Det er vel så at vi lenge har ant at det nå måtte bli slutt, men mange fryktet for at avslutningen ville bringe vanskeligheter for vårt land med krigshandlinger og hva verre var, indre uroligheter. Men dette slapp vi, og det bør vi være vår himmelske Far inderlig takknemlig for, særlig når vi ser hva andre land har måttet døye.
Men likevel har det skjedd mange og sørgelige ting i vårt land i de 5 år landet har vært besatt av en fremmed makt. De brakte et system som var helt fremmed for oss---. De mange års oppelskede frihet og fredfølelse som behersket vårt folk, ble feiet vekk, og tilbake sto brutalitetens talsmenn som alltid sto rede til å slå ned dem som hadde en annen mening. Det er tusener som fysisk og psykisk har lidd fordi de hadde en annen mening enn den uniformerte. For oss Siste dagers hellige er der ikke sterke nok ord til å fordømme dette system. Det er beklagelig at der er noen få av våre medlemmer som har latt seg bedra, og i strid med hva våre ledere har sagt har de aktivt gått inn for disse synsmåter. Heldigvis er det ikke mange, men det er nok.----
Det er i dag fest og glede i vårt land. Vi ser fremover til en bedre tid. Vi har lov til å forkynne det frie ord, men vi skal ikke glemme de mange ulykkelige som ser fremtiden svart i møte. Men skal hevnen og hatet næres i tiden fremover, er der fare for at en bedre tid ikke kommer. Ved Guds hjelp er vi blitt spart for meget som kunne ha hendt, og vi skal derfor råde til å vise barmhjertighet.»
Freidel skriver videre:
«De første fredsreaksjoner ble en spontan impulsivert livsutfoldelse som strålte utover som en tindrende stjerne i alle retninger, --- og dog forskjellige i sine meningsbrytninger.
Gledesmilene sto i forhold til tårene som følelse av sann frihet står til takknemligheten, og oppriktig følt takknemlighet er tårenes nære venn! Hva skulle man takke for? Til hvem skulle den rettes? Var det for seierens «vi vant, vi var best»? Eller for lidelsens og savnets opphør? Og mens jubelens fanfarer jog over landet, ble hos den enkelte sinnets mollakkorder stemt til andakt,---etter verdensomspennende satanisk dance macabre utløstes hjertets omhengende tro og håp i følelser som trakk de mest troende for å synge ut, tale ut og delta i Guds ånds fred. Også De siste dagers hellige holdt sine saler åpne for alle som i sin første ettertenksomhetens time søkte kontakter.
Den enkle fremstilling som en bergensk initial-signatur gir i Lys over Norge for 1945:
«Krigens mareritt som vi her i Norge har fått føle i 5 lange år, er nå til vår store glede slutt.
En time etter at kirkeklokkene i Bergen begynte å ringe inn freden, samlet søsken og venner i Bergen seg til takkegudstjeneste i vårt lokale i Vaskerelvsgaten 1. Ennskjønt møtet ikke var annonsert i lokalet.
Møtet ble åpnet med at forsamlingen sang unisont: «Ja, vi elsker»---Etter bønnen sang forsamlingen «Pris Gud for hvem hvert gode kom»---Eldstene dannet så bønnering og distriktspresident Oluf K. Karlsen fremførte en takk til Gud fordi Han hadde beskyttet oss og vårt lokale i disse krigsårene, og for at Han nå hadde gitt oss freden og friheten tilbake.
Deretter talte forstander Erling Magnesen. Han tolket de følelser som brente i vårt bryst nå når vi etter 5 tunge år fulle av prøvelser og gjenvordigheter endelig hadde vunnet krigen og fått vår frihet og selvstendighet tilbake. Men nå må vi også bestrebe oss på å vinne freden. Han ba oss legge seg på sinnet at den eneste måten å vinne evig fred på er å etterleve Jesu Kristi evangelium.---«
J.L.