Jeg har ofte lurt på hvordan folk ville reagert hvis de kunne kjøpe billetter for å se Adam på Wembley stadium, Abraham på Stade de France eller Moses på Santiago-Bernabéu stadium. De fleste ville være villige til å gjøre et forsøk, og sannsynligvis til og med betale et betydelig beløp for det. Som siste-dagers-hellige innbys vi hver sjette måned til å nyte av vår tids profeters ord. Generalkonferansen vil i noen måneder være synlig i speilbildet bak oss. Hvordan har vi hatt utbytte av dens sterke påvirkning? Hvordan har livet vårt blitt endret? Hvordan har vi anvendt dens dyrebare lærdommer?
I forberedelsen til dette budskapet spurte jeg medlemmer av familien min hvilke velsignelser de har fått som følge av å anvende læresetningen fra forrige generalkonferanse. Nedenfor følger noen av deres visdomsperler. Hva ville dine vært?
- “Jeg var av den formening at min stilling overfor Herren var omvendt proporsjonal med mitt behov for å omvende meg: Hvis jeg ikke har behov for å omvende meg, må jeg nødvendigvis befinne meg på riktig sti siden jeg ikke gjør noe galt! Nå forstår jeg gjennom profeten at det motsatte er tilfelle: Omvendelse må være et daglig fokus i livet for at jeg skal være åndelig fremgangsrik.”
- “Etter konferansen følte jeg en dragning mot å studere Skriftene med mer hensikt, og som resultat fikk jeg flere åndelige tilskyndelser som jeg forsøkte å følge.”
- “Jeg fikk en nøkkel som lar meg vite når jeg kan anse min omvendelse som fullført: Når jeg føler Herrens ånd i livet mitt, betyr det at jeg enten er tilgitt, eller et godt stykke på veien til tilgivelse.”
- “Under konferansen opplevde jeg et større ønske om å sette av mer tid til personlig åpenbaring. Dette ga meg faktisk mer åpenbaring og flere tilskyndelser, og det er jeg takknemlig for.”
- “Jeg ble påminnet om at det ikke finnes noen riktig måte å gjøre gale ting på, og det hjelper meg til å lykkes bedre når jeg står overfor fristelse.”
Da jeg grunnet på disse svarene sto tre prinsipper frem som hjelp i vårt ønske om å forøke velsignelsene som generalkonferansen kan gi:
- Det finnes ingen snarvei til åndelig vekst. Vi må gjøre arbeidet. Enn så oppløftende og berikende en konferanse kan være, vil nyvunnen åndelig vekst ikke slå ut i blomst før vi handler ifølge det vi mottok på konferansen i form av personlig inspirasjon.
- Når vi fokuserer på løftene vi mottok under konferansen, ser vi lettere Herrens velsignelser og føler med større kraft hans kjærlighet til oss. Vi kan frydes over at nasjoner åpnes for evangeliet, uten å innse at det følger som del av velsignelsene som loves i det nylige, profetiske oppropet om korrekt bruk av Kirkens åpenbarte navn. President Nelson sa: “Jeg lover at hvis vi vil gjøre vårt beste for å gjenopprette det riktige navnet på Herrens kirke … vil [vi] ha Guds kunnskap og kraft til å hjelpe oss å bringe velsignelsene ved Jesu Kristi gjengitte evangelium til alle nasjoner, stammer, tungemål og folk.[i]”
- Slik Skriftene påminner oss, følger åndelig læring gjentagelsens mønster: Å huske, ta det til oss, og til sist gjøre prinsippene fra generalkonferansen til en del av oss. Man har som oftest behov for mange gjentagelser. Følgelig vil det å studere én gang sjelden gi de forventede fordelene. Det er gjennom bevisst, gjentatt studium vi blir levende epistler, med budene skrevet på vårt hjertes eget vev.
Når vi mediterer over den siste konferansen og forbereder oss til den neste; måtte vi bli påminnet om at det er en tid vi er gitt som et privilegium der vi kan redusere avstanden kraftig til det guddommelige i livet vårt, og en utmerket mulighet der vi kan berøre Guds hånd.
[i] President Russell M. Nelson, “Kirkens riktige navn”, oktober 2018