Jeg har et armbåndsur av den gamle sorten: det må trekkes en gang i døgnet for å gå. Jeg kjøpte det for egne oppsparte penger da jeg var 12 år gammel, for vel 50 år siden. Jeg hadde den gang sommerjobb i gartneriet der min far også var ansatt. Jeg hadde 40-timers uke i opptil 40 graders varme. Timelønnen min var 2,50. Fra stranden nedenfor drivhusene kunne jeg høre glade rop fra jevnaldrende barn som nøt sommerferien.
Lommepenger var aldri et tema i vårt beskjedne hjem, men jeg fikk selv bestemme hva jeg ville bruke opptjente penger til, og egen klokke sto øverst på ønskelisten. Det var en viktig begivenhet for en tolvåring. Min far og onkel ble med til urmakeren for å hjelpe meg å velge god kvalitet. Valget falt på en Omega Seamaster, et sveitsisk kvalitetsur til 258 kr - som for meg tilsvarte ca 100 timers arbeid.
Jeg har en del minner knyttet til uret.
En gang jeg hadde badet alene på stranden og skulle hjem, kunne jeg ikke finne klokken. Jeg ble fortvilet, knelte i bønn til Ham som vet hvor alt er, og lette videre. Jeg fant den mellom noen steiner, knelte igjen og takket.
Klokken var med på min misjon til Frankrike. Etter vel et år, stoppet den. Den trengte vel en rens, som jeg ikke hadde penger til. Min ledsager, eldste Harvard, hadde to klokker og ga meg den ene. Jeg ga ham min som et minne da jeg ikke så verdien av å ha en klokke liggende som ikke fungerte.
For noen år siden fikk jeg en pakke i posten fra eldste Harvard, som hadde giftet seg og bosatt seg i Frankrike. I pakken lå blant annet klokken. Han skrev at den burde være i min families eie og ikke i hans. Jeg tok den takknemlig med til urmakeren for en rens som jeg nå hadde råd til. Den aldrende urmakeren husket godt modellen og prisen fra 1962. Han kunne fortelle at om jeg ville, kunne han selge den brukt for meg for 5000 kr uten problem. Ingen dårlig investering, altså.
Hva har jeg lært og hva blir jeg minnet om når jeg hver dag trekker mitt 50 år gamle armbåndsur?
Jeg blir minnet om at jeg som ungdom lærte å arbeide og å spare. Jeg blir minnet om at min far lærte meg å velge kvalitet og hadde tiltro til at en gutt på tolv år kunne ta vare på en verdigjenstand. Jeg blir også minnet på at min himmelske Fader bryr seg om et barns tillitsfulle bønn og noe som for ham må synes som en bagatell. Jeg blir takknemlig for at en venn tok vare på klokken i over 40 år og tok seg tid til å returnere den til Norge fra Frankrike fordi han forsto verdien av både klokken og vennskap. Og hver gang den slutter å gå, vet jeg at jeg trenger å trekke den eller at den trenger en rens. Og dette minner meg i sin tur på at jeg som person trenger regelmessig «trekk» og «rens» for å fungere som en Kristi disippel i hans rike.