Denne artikkelen ble skrevet i forbindelse med at Astrid fylte 100 år i 2020. Hun gikk bort første nyttårsdag 2024, 103 år gammel.
Astrid Helene Mansrud, født Mûller, ble født 1. mai 1920. 100-års dagen ble feiret utenfor Midtåsenhjemmet på Nordstrand der hun nå bor, med Vålerenga Janitsjarkorps og hennes lille huskor “Suppen” som hun startet for endel år siden.
Astrid hadde sine første barneår på Ljan. Tre år gammel fikk hun en søster: Ellen. Senere flyttet de flere steder på Bekkelaget, før foreldrene kjøpte hus på Holtet. Astrid var ei tøff jente, hun klatret i trær og hadde flest guttelekevenner. Pappaen sendte henne til Vestheim pikeskole og senere Praktiska Husoldskolan i Gøteborg, for at hun skulle komme inn i et pikemiljø.
Astrid er god i språk. Hun begynte som sekretær og utenlandskorrespondent i tysk og engelsk, og var reiseguide for Norsk folkeferie i Norge og Europa.
Hun giftet seg med Cato i 1947, og de adopterte en datter, Marianne, i 1954. Hun fikk Christine som igjen har to flotte gutter, Emil og Theo.
Hun er interessert i det meste. Hun utdannet seg til lærer og underviste på Bekkelaget skole i mange år. Som pensjonist hadde hun periodisk lærerjobb i Kompetanse Akademiet. Astrid fløy til Trondheim og andre byer på morgenkvisten og kom hjem igjen på kvelden. Esperanto ligger hennes hjerte nær. Hun har undervist i språket i mange år og var viseformann i esperantoklubben i Oslo i 50 og 60-årene. Hun ivret for å få språket inn i skolen.
Astrid var glad i musikk, spilte piano og var en sang- og gledesspreder. Hun har sunget i Esperanto-koret med sangere fra 28 land i 25 år. Hun var med på å starte seniorkoret på Holtet og hadde sitt eget lille kor: huskoret Suppen. De sang på sykehjem, hvor Astrid ledet koret med entusiasme og gøyale hopp og sprett.
Astrid har også undervist som frivillig på Bekkelagets seniorsenter (Villa Holtet) i spansk og esperanto. Hun har alltid vært samfunnsengasjert i nærmiljøet.
Astrid var alltid hjelpsom, og det var aldri nei i hennes munn. Det var aldri kjedelig å være sammen med henne, for hun var full av påfunn og ideer. Det var alltid åpent hus hos Astrid, og hun bodde i egen leilighet til hun var 99 år.
Astrid huskes av de yngre i Oslo menighet som en eldre dame med skikkelig futt i, og masse glede. Hun var lenge dirigent i menigheten. Astrid var bitteliten og rakk ikke veldig langt over gelenderet, men kompenserte med energiske armer og tohånds-dirigering, og verdens største smil.
I forbindelse med Oslo stavs 20-års jubileum i 1997, bidro Astrid med sitt vitnesbyrd i jubileumsheftet som Sidsel Amundsen fikk laget. Der skrev hun følgende:
«Jeg har alltid hatt et stort behov for kontakt med min himmelske
Fader. Som barn og ungdom var jeg KFUK-speider, og min lengsel ble styrket. Mine foreldre var passive medlemmer av Statskirken.
Jeg gikk ofte i Bekkelaget kirke, og var også med i kirkens sangkor. (…)
Min mann var ateist, og i en periode var jeg passiv, inntil jeg ble alene…
I 1964 kom det til en omfattende krise i mitt liv.
Gjennom min venninne fra barndommen, Rigmor Heistø, kom jeg i kontakt med misjonærene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Jeg hadde - trodde jeg - et godt grunnlag i tros - og kirkehistoriske spørsmål, og dro rundt til diverse prester for a få klarhet i en vanskelig omstillingsperiode. De ba meg alle om å ta mer aktivt del i menighetsarbeidet og slutte å tro på eventyr.
Jeg gikk med på å høre misjonærenes seks diskusjoner. Ifølge dagboken fra den gang levet jeg en tid med stor usikkerhet og tvil, men i et møte i Rigmors Heistøs hjem etter hennes dåp, der misjonærene Bruce Crowder og John Whiting var tilstede, fikk jeg et vitnesbyrd.
Jeg hadde en vond og rastløs tid i dagene før dåpen, Gud føltes plutselig langt borte. Selve dåpsdagen var forferdelig.
Jeg ble intervjuet av eldste Garret, og endelig, kl. 17.00 den 16. november 1964 ble jeg døpt av eldste John Whiting. Jeg ble bekreftet av eldstene Crowder, Trift og Whiting. Jeg fikk fred i sinnet den dagen.
Etter dåpen fikk jeg vanskeligheter både hjemme og på skolen.
Min mor fikk anfall og lå til sengs i tre dager, (men) min far hadde ønsket å være tilstede ved dåpen.
Lærererne på skolen var uten forståelse. Mange overså meg, noen i hele 5 år!
Sognepresten godtok ikke at jeg skulle ha 13 timer kristendomsundervisning, og rektor var fortvilet da ingen kunne overta.
Min lønn var 1.198,55 i måneden som lærer, og det ble vanskelig med tienden, men det gikk. Herren har sagt: Prøv meg! Og det har jeg gjort. Men han har også prøvet meg, og det har gjort meg sterk i troen.»
Kilder: Ellen Røstvik Edvardsen, Jenny Fagertun, Sidsel Amundsen, Åge Muren og Roald Berg