På slutten av september 2019 falt min far og brakk lårbenet. Feil diagnose og feil behandling på sykehuset forårsaket at tilstanden hans ble forverret og vi fryktet for hans liv. Siden jeg er lege, fikk jeg ordnet med overføring til sykehuset der jeg arbeider, fordi jeg var fast bestemt på å helbrede ham. Mine omsorgsfulle og støttende kolleger opererte ham og behandlet ham med ekstraordinær personlig forpliktelse, men min fars helse ble ikke noe særlig bedre. Midt i november fortalte min mor om en bestemt samtale hun hadde hatt med min far. Hun sa til ham: “Det er vanskelig for deg å ligge til sengs her.” — “Ja!” — “Jeg vet hvor glad du var i å være i tempelet og få ting gjort.” — “JA!” — “Du trenger ikke å bli værende på grunn av meg. Har du lyst til å dra?” Hele hans vesen syntes å skinne da han sa: “Ja!” Så tok han mors hånd og sa: “Uansett hvor vi er, tilhører vi hverandre for bestandig!”[1]
Jeg er så takknemlig for min fars håp. Han kjente aldri sin jordiske far, og da misjonærene underviste ham om at han hadde en himmelsk Fader og en Frelser som er svært glad i ham, ble denne nye kunnskapen en ledestjerne i hans liv. Jeg er like takknemlig for min mors håp. Hennes personlige forbindelse med sin himmelske Fader og hennes kunnskap om evige familier er dypt rotfestet i hennes hjerte. Begge to hadde håp “om en bedre verden, ja, også om en plass ved Guds høyre hånd.”[2] Begge var klar over sine personlige feil og mangler, men det gjorde allikevel ikke deres håp og tillit til vår Forløsers nåde og godhet noe mindre. Profeten Ether visste også hvor viktig håpet er for menneskenes omvendelse. Derfor underviste han i de siste dagene før jaredittenes ødeleggelse at “håp … er et anker for menneskenes sjeler som vil gjøre dem sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger – og lede dem til å forherlige Gud”.2 Ether bruker ordet “vil” her fordi folket ikke hadde tro på dette på den tiden.[3]
Har våre barn, ungdom og unge voksne i dag dette håpet som lar dem stå frem foran Guds trone med frimodighet?[4] Denne typen håp har ingenting med det virkelighetsfornektende ordtaket “Håpet dør til sist” å gjøre. Nei, det er den guddommelige kraften som fører oss tilbake til Gud. Satan vet også dette, og hans innsats for å ødelegge “Herrens ungdomsbataljon” og “Israels ungdom”, begynner med disse. Eldste Klebingat sa: “[Satan] vil søke tilgang til deres hjerte for å fortelle dere løgner – løgner som at vår himmelske Fader er skuffet over dere, at forsoningen er utenfor rekkevidde, at det ikke engang er noen vits i å prøve, at alle andre er bedre enn dere, at dere er uverdige, og tusen varianter av det samme onde temaet.” President Russell M. Nelson advarte oss om at disse angrepene vil øke i en akselererende fart.[5] Men Herren beskytter oss ved å inspirere sine profeter i vår tid. Alle endringene i Kirken og det nye programmet for barn og ungdom er laget for å gi oss og våre unge dette guddommelige håpet – at Jesus vil gå ved vår side og hjelpe oss å overvinne vanskelige ting.[6] Mens vi nå forbereder oss til påskehøytiden, ber jeg deg om å aldri gi opp å bære ditt vitnesbyrd til dine barn om vår Frelsers uforanderlige kjærlighet. Han elsker å vise barmhjertighet, særlig til dem som har vandret langt av gårde og som ikke forventer det[7]. Jeg har også dette varige håpet om at vår himmelske Fader, gjennom sin godhet, nåde og kjærlighet vil ønske oss velkommen med åpne armer. I Jesu Kristi navn. Amen.
[1] Personlig kommunikasjon
[2] Ether 12:4
[3] Ether 12:4
[4] Generalkonferansen i oktober 2014, Jörg Klebingat, Kom til Guds trone med frimodighet
[5] Generalkonferansen i oktober 2018, Russell M. Nelson, Bli eksemplariske siste dagers hellige
[6] Ansikt til ansikt med eldste Gong, 17. november 2019
[7] Jeffrey R. Holland (“Arbeiderne i vingården”, Ensign eller Liahona, mai 2012, 32–33).