Den 9. juli 2015 på kirkegården Os i Halden ble Elna Gundersen fulgt til graven av nær familie og venner. Her er litt om hennes liv og virke:
Fra landsbygda i Gävle
Elna Gunborg Holmsten Gundersen ble født i Gävle i Sverige en vakker sommerdag 26. juli 1924. Hennes foreldre var Erik Vilhelm Holmsten og Anna Lindqvist. Hun fikk navnet Elna Gunborg. Hun hadde 6 eldre brødre og to søstre
Familien bodde på en gård med melkekyr. De hadde også hester, griser og høns. I sommerhalvåret var det hardt arbeide på gården og på jordene, i vinterhalvåret var det skogsarbeide. Elna hjalp sin mor og sine søstre fra ung alder med å stelle for husdyra, gjøre rent i huset, vaske klær og lage mat. Hun lærte å steke og bake i den gamle vedfyrte komfyren. Hun lærte å hugge og bære inn ved, fyre opp og få til rett temperatur for å bake brød og kanelboller. Bullar, som de sier i Sverige, bakte de en gang i uken.
I den store Holmsten-familien var det alltid en stor haug med skittentøy som skulle vaskes. De hentet vann fra brønnen, bar det inn i bøtter, varmet det i store kjeler, skrubbet det på vaskebrett og hengte det ut til tørk. Som barn hadde Elna en favorittkylling som hun fanget og puttet i en dukkevogn og kjørte rundt med.
Det var et spesielt bånd mellom Elna og den eldre broren Bertil. Da hun ble fjorten eller femten, kjøpte han en sykkel til henne på bursdagen. Hun var overlykkelig og brukte den mye, også til å kjøre egg, skogsbær og grønnsaker til nærmeste torg på lørdager. Det ga tilleggsinntekter til familien. Ville jordbær, bringebær, blåbær og tyttebær hadde de plukket selv i skogen.
Det var Elnas oppgave å fôre husdyrene, følge dem til beite og tilbake om kvelden. Mens de var på beite, pleide Elna å gjøre rent i fjøset og legge ut ren halm.
Elna har fortalt om en bønn hun ba som syttenåring i fjøset etter å ha sendt kyrne ut etter melking. Det må ha vært i 1941 under annen verdenskrig.
'Jeg følte meg tilskyndet til å knele ned i bønn i et rent hjørne av fjøset på ren halm. Jeg husker ikke bønnen nøyaktig, men jeg husker at jeg ba Gud om å vise meg en rettskaffen mann så jeg kunne gjøre det som var rett. Det var mange kirkesamfunn som holdt møter i bygda, og vi gikk på det som var, for det var ikke mye annet som skjedde.
En dag kom en venn av meg med til møtene. Det var så en låvedans en kveld ca. 20 km av gårde. Dit syklet vi, og der stod John med sitt trekkspill. Han stoppet og snakket med oss en stund. Det var vårt første møte.'
Her kan det legges til at John Hartmann Gundersen kom fra Halden til Sverige under krigen. Han hadde da rømt fra en fangeleir som tyskerne hadde. Han hadde gjort et mislykket fluktforsøk tidligere og blitt truet med å bli skutt om han orøvde seg igjen, men det gjorde han og kom til Sverige uten å bli tatt. John, som jobbet som rørlegger, hjalp familien Holmsten å grave grøft fra brønnen til våningshuset og legge inn vann.
Elna forteller i sin historie: 'Omkring våren og sommeren 1943 ble det mange låvedanser, og snart var det bare oss to. Vi giftet oss, og etter krigen ville John flytte tilbake til Halden og Månefjellet.' Harty ble født i 1944 og Elvy i 1945.
Til Halden etter krigen
I Johns barndomshjem på Månefjellet fikk Elna og familien bo i en leilighet i 2.etasje i ti år. Mens de bodde på Månefjellet, ble Roger født i 1948, Roy i 1950, Lilly 1954. Jeanette kom som attpåklatt i 1962.
Også her måtte Elna i begynnelsen hente vann i brønnen til klesvask, kroppsvask og matlaging. Hun brukte et åk på skuldrene med vannbøtte på hver side.
John Gundersens familie var medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og John var selv blitt døpt som 8-9-åring. De tilhørte Halden menighet. Elna ble undervist og døpt i 1954.
John arbeidet som rørlegger i mange år, før han begynte å jobbe på et sagbruk. I tillegg hadde han kveldsjobb med trekkspill på onsdager, fredager og lørdager, der han spilte til dans. I kirken på søndager spilte han piano og orgel.
Jeanette husker at som liten jente hadde hun og moren sine egne dansekvelder når pappa var avgårde og spilte til dans. De ryddet vekk møbler og tepper, satte på en platespiller og danset og lo til de var for trette til å orke mer.
I 1964 bygget John, guttene og lokale håndverkere et nytt hus på Stubberud 11. Huset må ha virket som et slott for Elna med full kjeller og loft. Hun holdt huset rent og ryddig og likte og plante blomster og grønnsaker, og kjelleren til egen leilighet for Kirkens misjonærer. Hun ga dem ofte middagsmat eller hjalp dem på andre måter.
Barna har minner om bærturer eller picnic-turer til skogs. Bærene ble spist eller syltet. Elna fortsatte tradisjonen med å bake boller hver lørdag. Hennes sjokoladekake var også populær.
Da John fikk hjerteinfarkt og ble uføretrygdet i 1969, begynte Elna å vaske 4 timer daglig på Institutt for atomenergi som lå i nærheten. Hun hadde denne jobben i 30 år.
Hun pleide å gå de bratte bakkene veien fra hjemmet sitt til dit hun skulle. I 1974, da hun fylte 50, tok Roy kjøretimer med henne, og hun fikk førerkort. Fra da av kunne hun selv kjøre til kirken, til Gävle på familiebesøk, til Svinesund for å handle, og det ga henne ny frihet.
Elna elsket barn og og var veldig tålmodig med dem. Hennes barn, barnebarn og oldebarn var hennes spesielle juveler, og hun strikket ullsokker og votter og laget tøfler til julepresanger. I tillegg kunne hun sy og hekle og gjøre annet håndarbeide som gjorde hjemmet hennes til et koselig sted å være.
Trofast, vennlig og positiv
Fra dagen hun ble døpt i Kirken, forble Elna trofast til evangeliets prinsipper. Hun likte å studere Kirkens bøker. Hun holdt kontakten med Bernt Lundgren, misjonæren som døpte henne. Hun reiste til London tempel i 1974 og ble beseglet for evigheten til sin John. og i 1983 dro hun med Jeanette da hun fikk sine endownments. Hun tok villig imot oppdrag og kall i Kirken. I flere år var hun seminarlærer, alltid besøkende søster og foretrakk å støtte andre mennesker i det stille. Hun var på tempelmisjon i Stockholm etter at hun ble enke.
Alltid vennlig og positiv mot andre med en smittende latter og et smil om munnen. Det er slik familien husker henne. Hun likte å si «Tenk salat» istedetfor «Thanks alot» til amerikanere
Elna ble enke da hun var 67. I 1991 døde John av hjertestans. Han hadde spilt på sitt trekkspill for en gruppe, tok imot applausen med et bukk, satte seg på stolen og var borte. Senere i 2011 skulle Elna oppleve at sønnen Roger døde av leukemi.
Elna var ivrig etter å lære nye ting. Hun lærte å bruke datamaskin, sende e-post og kommunisere på Skype med barna i Amerika.
Når Elna var 83 år gammel fikk Elna slag som hun aldri kom seg helt etter. Etterhvert innså hun at hun måtte på aldershjem. Huset på Stubberud ble solgt i 2013. Fra aldershjemmet fortsatte hun å skype og sende e-post til Amerika. Elvy og Harty var flittige til å besøke henne de siste årene. Hun var gla i alle sine barn, og barnebarn og var stolte av dem.
Hun døde stille og rolig med familien rundt seg 28. juni 2015 på Karrestad eldresenter. Hun etterlot en trosarv til sin familie. Her er noe av den:
En trosarv
Troen på at Gud er vår himmelske Far og at vi er hans barn. Troen på at vi er kommet til jorden som del av en plan for menneskets prøvestand og evige lykke. Troen på at Kristus er Guds sønn og verdens frelser, at gjennom hans forsoning kan vi bli rene og få evig liv. Troen på at det er verdt å elske hverandre, omvende seg og tilgi hverandre. Troen på at alle mennesker fortsetter sitt liv etter døden, men at alle også vil oppstå igjen med et fullkomment fysisk legeme når tiden er inne – likesom Kristus en gang oppsto fra de døde. Troen på at vi vil møte våre kjære igjen.