Jeg har akkurat fått beskjed om at Ruth Marion Andersen har gått bort. Hun har kjempet lenge og hardt mot kreft. Selv om jeg visste at hun ikke hadde lenge igjen, så gjør det så utrolig vondt.
Marion var en av klippene i Oslo Menighet. Hun har vært der så lenge jeg kan huske. Hun var der da jeg var liten jente, da jeg var ungdom, da jeg kom på sporadisk besøk etter å ha flyttet utenbys, og da jeg flyttet tilbake med min egen lille familie. Nå er hun der ikke lenger, det føles tomt og ufattelig trist.
Marion hilste alltid på meg med et stort smil og en god klem. Hun lurte alltid på hvordan det gikk med meg og spurte etter barna, som hun selvfølgelig kunne navnene på. Hvis jeg holdt en tale eller hadde et annet innslag, så kom hun alltid bort til meg og roste meg masse. Jeg følte at hun så meg og det gjorde uendelig godt.
Minner
Det første minnet jeg har fra Ruth Marion er fra da jeg satt i samlingsstunden med de andre barna i primær (søndagsskolen). Vi skulle synge og Marion var sangleder. Hun hadde klippet ut en papirblomst og hvis vi sang høyt, dro hun den høyere og høyere opp fra «papirgresset» ettersom hvor bra vi sang. Hun fikk virkelig lyden ut av oss!
Jeg har også et ungdomsminne fra kirken. Da jeg var 18 år og ferdig med «Unge kvinner», ble jeg spurt om å være sangleder for småbarna. Jeg hadde ingen erfaring med dette, men sa ja. Jeg husker at jeg ville spice opp gruppen litt og dro noen sanger som ikke sto i kirkesangboken. Blant annet «Jonny har kone og fire barn». Barna måtte «rappe», bruke kroppen og det var bare tøys og tull. Men Ruth Marion roste meg alltid og sa jeg var så flink. Gjett om det økte min selvtillit!!
Så ble jeg voksen og skapte nye minner. Jeg husker hun fra menighetsfester der hun opptrådde med Prøysenfortellinger. Marion elsket å stå på scenen. Hun var med på mange — kanskje alle — av mors skuespill og var hennes fortrolige støttespiller.
Marion var en god venn av Amundsen-familien. Alle vi 7 barna har et forhold til Ruth Marion på en eller annen måte. De siste årene har vært spesielt vanskelige med sykdom og dødsfall. Ruth Marion har trøstet, støttet og vist omtanke. Midt i sin egen sykdom.
Ruth Marion og barna
Ruth Marion har vært lærer i primær/søndagsskolen for barna siden «tidenes morgen». Hvor lenge skal jeg ikke si for sikkert, men for meg er det «alltid». Jeg nevnte ett minne fra jeg selv var liten jente. Det er rart å tenke på at hun senere ble læreren til min egen lille jente over flere år. Datteren min syntes av ulike årsaker at det var vanskelig å gå i klassen sin på den tiden. Men Ruth Marion skjønte utfordringene, og med sin væremåte så skapte de et fortrolig forhold som gjorde primær så mye lettere for henne. Jeg kan aldri få takket henne nok for det.
Det er ikke for uten grunn at barna trivdes rundt Ruth Marion. Hun hadde et spesielt håndlag med dem. Spesielt med dem som krevde litt ekstra på ulike måter. Marion elsket å være sammen med barna og gjorde det lille ekstra som ikke var forventet. For eksempel, hadde hun med gave og kake når noen hadde bursdag. Hun stilte alltid opp når noen ble døpt og ved andre arrangementer. Det var sammen med barna hun ville være i kirken. Da hun lå på sykehuset sendte alle barna brev og tegninger til henne. Marion ble så glad og ville gi noe tilbake. Gjett hvem som bakte muffins til 40 unger med kroppen full av smerter! Dette sier noe om hvor sta og viljesterk Ruth Marion var. Hun ville ikke la kreften knekke henne i å gjøre gode ting for andre.
En kvinne med sterk tro og stor kjærlighet
Jeg besøkte en periode Ruth Marion som hennes besøkende lærerinne. Under slike besøk er det ingen forventninger om bevertning. Men den «normen» fulgte ikke Marion! Hun disket opp med snitter, kjeks, frukt og saft. Jeg fikk kjenne på den sterke troen som hun hadde under disse besøkene. Hun delte sitt vitnesbyrd og sin overbevisning. Hun var enkel, tydelig og forståelig i måten hun uttrykte dette på. Hun snakket alltid varmt og godt om barna sine og mannen sin. Hun var et eksempel på ekte og ubetinget kjærlighet. Aldri et vondt ord om noen. Voksen eller barn.
Jeg kan ikke tro du er borte, Ruth Marion. Du er en voksen dame, men du måtte gå så altfor tidlig. Oslo menighet har mistet en klippe, jeg en venn og et stort forbilde. Ingen kan fylle din plass. Takk for at du alltid har vært der. Takk for alt du har lært meg. Takk for ditt store og gode eksempel.