Fordi jeg elsker familien min, har jeg alltid anstrengt meg for å være i stand til å være et godt eksempel; å forklare, overtale, vise, be, faste, leke, korrigere og bli korrigert, så vel som å utføre frelsens ordinanser for min familie, og så langt jeg makter – følge vår Frelser Jesu Kristi eksempel i hvordan han har tjent sine barn.
“Og videre, i den grad foreldre i Sion eller i noen av hennes organiserte staver har barn, og de ikke lærer dem å forstå læren om omvendelse, tro på Kristus den levende Guds Sønn og om dåp og Den Hellige Ånds gave ved håndspåleggelse når de er åtte år gamle, skal synden være på foreldrenes hoder.”1
“… [Følg] vår Frelsers eksempel ifølge det som han har befalt oss, [så] skal det bli vel med dere på dommens dag. Amen.”2
Jesus Kristus satte et eksempel for oss i alle ting, ved dåp, bønn, dom, visdom, medlidenhet, tilgivelse, ydmykhet, lydighet, barmhjertighet, vennlighet og overtalelse.
Et av hjelpemidlene vi har i Kirken for å styrke, forene, legge planer og sette oss mål, be, besvare doktrinære spørsmål og ha det hyggelig, er familiens hjemmeaften, der vi kan vise Jesu Kristi eksempel.
Slik det står i Seminar- og Institutt-håndboken Læring og undervisning i evangeliet: “Han elsket dem, ba for dem og tjente dem uopphørlig. Han fant muligheter til å være sammen dem og til å uttrykke sin kjærlighet. Han kjente deres interesser, håp og ønsker og hva som foregikk i deres liv.
Han visste hvem de var og hvem de kunne bli. Han fant unike måter å hjelpe dem å lære og vokse på – måter som var ment for bare dem. Når de strevde, ga han dem ikke opp, men fortsatte å elske dem og tjene dem.
Han forberedte seg… … [han søkte] sin himmelske Faders veiledning.”3
Noen ganger er den største utfordringen ønsket om å ha en perfekt hjemmeaften. Jeg husker vanskelighetene vi hadde iblant når det gjaldt å tilpasse til riktig ukedag og å finne riktig tidspunkt midt oppi barnas hjemmelekser, men med avveining og visdom fant vi alltid en løsning på våre utfordringer.
Jeg husker at blant våre beste familiens hjemmeaftener var da vi inviterte misjonærene til å ta med seg sine undersøkere hjem til oss før dåpen, slik at de kunne se hvordan en familiens hjemmeaften forløper i en mormonfamilie, samt å hjelpe til med å undervise dem i evangeliet. Dette var alltid stunder fylt med åndelighet som våre barn likte svært godt.
Som det står i Familieerklæringen: “Mann og hustru har et høytidelig ansvar for å elske og ha omsorg for hverandre og for sine barn. “Barn er en gave fra Herren” (Salme 127:3). Foreldre har en hellig plikt til å oppdra sine barn i kjærlighet og rettferdighet, til å dekke deres fysiske og åndelige behov, til å lære dem å elske og tjene hverandre, til å overholde Guds bud og å være lovlydige borgere hvor de enn bor. Ektemenn og hustruer – mødre og fedre – vil bli holdt ansvarlige for Gud når det gjelder å oppfylle disse forpliktelsene.”4
Noe annet vi var opptatt av på våre familiens hjemmeaftener, var å undervise om selvhjulpenhet i familien vår. Vi var alltid åpne overfor våre barn, og vi tok alltid beslutningen sammen om hva slags liv vi skulle ha og hvordan vi skulle oppnå det. En annen motivasjonsfaktor i familien var å undervise betydningen av vårt etternavn, å etterlate seg en familiearv og i så henseende tenker vi over at “Den guddommelige plan for lykke muliggjør en fortsettelse av familieforholdet på den andre siden av graven.”5
På familiens hjemmeaften lærte vi om frelsesplanen, hvordan se ting i et evig perspektiv, og innså at “Sann lære som forstås, forandrer ens holdninger og adferd.”6 Med riktig hensikt reiste vi til templet for å utføre ordinansene for våre forfedre, og det har alltid gitt oss følelsen av å ha en evig forbindelse med hver og én av dem.
_________________________________
1Lære og pakter 68:25
2Mormon 7:10
3Læring og undervisning i evangeliet, p, V – Seminar og Institutt
4Familien – En erklæring til verden, 6. avsnitt
5Familien – En erklæring til verden, 3. avsnitt
6Boyd K. Packer, “Små barn”, Lys over Norge, jan. 1987, 12.