Taleutdrag ved minnestund 2-5-16 for Ida Helene Selebø Nielsen på Fredfoss
ved Torgeir Finnerud, Drammen menighet
Kjære, kjære Ida. Kjære familie og venner.
Dette er en dag som var forventet, men som vi håpet ikke skulle komme.
Ballonger som i sitt bryllup
Hvis noen lurer på hvorfor det er pyntet med ballonger kan jeg fortelle at Ida elsket lek, moro og ballonger og ville at det skulle pyntes på samme måte som i sitt bryllup. Ida ønsket heller ikke at alle skulle stille i sort, derfor står jeg her kledd i hvitt. Ida var flink til å trekke oss ut av vår egen komfortsone, og dagen i dag er satt opp etter hennes regi.
Ida ble født 11. desember 1987 kl. 07.15 om morgenen, etter en lang fødsel. Litt over to år senere fikk hun en lillesøster, Elena. Disse to søstrene har levd tett knyttet til hverandre nå i 26 år.
Som den eldste i en søskenflokk på åtte følte Ida etter hvert et stort ansvar som storesøster.
Ida ble tidlig glad i dyr og viste et stort hjerte for alt levende rundt seg. Som 4-åring var vi på kino for at hun skulle se Bambi. Hun forsto med en gang hva som skjedde da Bambis mor ble skutt. Hun, som den eneste, satt i å storgråte med en gang, og var helt utrøstelig.
De to søstrene startet også tidlig med ridning. Det ble mange lange og kalde timer mens de trente på å ri. De danset også ballet sammen, og det var stort når de kunne varme opp for Den Norske Opera og Ballett på Operaloftet i Vestfossen. På barneskolen måtte Ida ta buss til Vestfossen, og det gjorde at de første skoleårene av og til ble litt vanskelige.
Tidlig moden
Fra Ida var 8 år begynte hennes kirkelige liv i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Ida viste tidlig stor interesse og stor tro, og utviklet raskt en forståelse og modenhet langt ut over hva alderen skulle tilsi.
I 1997 dro vi som en familie til Kirkens tempel i Stockholm for første gang. Der ble Monica og jeg viet for tid og all evighet og barna beseglet til oss som en evig familie.
Da Ida fylte 12 år, ble hun med i Unge kvinner og arbeidet aktivt og målrettet med programmet “Personlig fremgang”. De arbeider da med verdinormer som:
-
Tro
-
Guddommelige egenskaper
-
Egenverd
-
Kunnskap
-
Valg og ansvarsbevissthet
-
Gode gjerninger
-
Integritet
-
Dyd
Ida måtte selvfølgelig følge familietradisjonen og begynte å spille i korps. Hun spilte bariton i flere år.
Overgangen til ungdomsskolen ble også en stor opptur for Ida. Gode og engasjerte lærere som sørget for trygge lærevilkår var bra for Ida og gleden ved å lære ble bare større og større.
Kirke, skole og det viktigste av alt, trygge familierammer var med på endringen fra en usikker og sjenert liten pike til en åpen, kunnskapsrik, omsorgsfull og fantastisk kvinne. Et livsbejaende menneske som ba oss gripe dagen, leve i nuet og ta vare på hverandre.
Som 17-åring reiste Ida og Janne alene til USA for å delta i et arrangement for kirkens ungdommer.
Når det gjelder Ida kan jeg som pappa bruke alle superlativene i ordboka.
Kjærlig, mild og varm
Søsknene trekker frem snill, glad, munter, koselig, omtenksom, oppmerksom, åpen, kjærlig, mild, varm.
De gir henne karakteristikker som:
-
Hun lærte bort det som var viktig. Ba oss om å fokusere på det som er av betydning og se bort fra uvesentligheter.
-
Hun delte lapper med skriftsteder som skulle være til oppmuntring og styrke.
-
Lærte oss viktigheten av å være trofaste og følge i Kristi fotspor for å forberede oss på å inngå evige pakter i Herrens tempel.
-
Hun var alltid støttende og så alltid lyst på livet.
-
En kunne alltid regne med Ida. Hun var en god storesøster.
-
Opptatt av at folk skulle ha det bra.
-
Fikk oss småsøsken til å smile selv om vi var kjempesinte.
-
Var en som vi kunne dele hemmeligheter med (kanskje ikke gutta da).
-
En god turvenn som de synes det var koselig å være sammen med.
Ida like tradisjoner, og jul og påske var viktige hendelser. Hun elsket å være på hytta ved Fjorden, hun elsket tempelturene med camping hver sommer, overnatting ute på Ormåsen natt til 1. mai og piknik på plenen.
Utdannelse. Ida var tidlig klar på at hun ville arbeide med mennesker. Etter videregående begynte hun på sykepleierskolen. Ida var flink på skolen og var hardtarbeidende. Hun var samfunnsorientert og likte å diskutere politikk. Den politiske karrieren sluttet med Barnas kommunestyre, men hun kunne sikkert kommet lenger.
Ida var en person som skulle planlegge og deretter gjennomføre. Som 19-åring kjøpte hun sin første leilighet. Som student og med deltidsjobb arbeidet hun målrettet og bestemt for å nå sine større mål.
Ida hadde også en forkjærlighet for 1800-tallet. Hun elsket å kle seg ut, danse og opptre. Tanken på overdådige ball i flotte saler med prinser tilstede var ofte et tema. Hun var fast bestemt på å gifte seg, finne sin egen prins og få sin egen familie.
Hun giftet seg med Tom Sverre i 2007 og de flyttet inn i leiligheten i Hokksund og Solveig ble født året etter. To år senere flyttet de inn i nybygget hus på Ormåsen. Planene var lagt. Her skulle de bo, familien skulle forøkes og fremtiden så lys ut.
Brystkreft
For Ida, som ville planlegge alt i detalj, for så å gjennomføre, fikk livet en brå vending i oktober 2010. Hun fikk da diagnosen brystkreft. Dette gjorde at Ida måtte gjøre ting annerledes enn hun tidligere hadde sett for seg. Hun måtte først ta en abort for å kunne starte behandlingen som skulle gjøre henne frisk. Cellegiftkurer, fjerning av bryst, å miste håret sitt som hun var så stolt av, var en ny hverdag. Ida valgte tidlig å være åpen om sykdommen, og det var mange som følte støtte i hennes åpenhet.
I februar 2011 skulle hun bytte cellegift. Hun fikk da et allergisk sjokk som medførte at hun nesten døde. Hva du og jeg ville spurt om etter å vært nær den andre siden vet jeg ikke, men Ida spurte Monica om de ikke skulle løpe maraton. Tom for krefter etter såvidt å ha overlevd behandlingen var det dette Ida spurte om og satte seg som mål.
Maraton
Ida og Monica gjennomførte Oslo maraton i 2012 og klarte seg innenfor merkekravet som var 6 timer. Året etter løp de halvmaraton fordi rekonstruksjon av brystet var startet og legene syntes dette var nok.
Denne høsten fikk hun først beskjed om at kreften var borte fra kroppen og at hun nå kunne se fremover. Men bare 14 dager etter denne beskjeden begynte hun å kjenne smerter i nakken. Det ble da konstatert spredning til skjelett, og at dette var uhelbredelig. Hun kunne nå kun få livsforlengende behandling.
Dette hindret henne ikke fra å sette seg nye mål. Neste prosjekt var Kilimanjaro. Sammen skulle vi forberede oss og gå til toppen av Afrikas høyeste fjell. Høsten 2014 ble hun betydelig dårligere, og den planlagte turen i februar 2015 lot seg ikke gjennomføre.
I stedet ble det en uforglemmelig uke på hesteryggen i Hemsedal den sommeren. Den vesle familien fikk også gjennomføre en fantastisk tur til Euro Disney, etter bidrag fra kjente og ukjente. Dette vil være gode minner for Solveig å ta med seg.
Påsken ble på sedvanlig vis feiret med familien på hytta i Hurum. Hun syntes selv at formen ble dårligere og var tydelig på at hun ikke likte utviklingen.
Den 14. april fikk hun beskjed om at leveren var i ferd med å svikte, men de skulle prøve en medisin til for å prøve å få i gang leverfunksjonen.
Fredag 15 april var beskjeden endelig: “Vi kan ikke gjøre noe mer for deg.” Hun reiste hjem fast bestemt på å tilbringe sine siste dager hjemme.
Den siste uken var en fin uke hvis vi kan bruke et slikt uttrykk. Vi som var rundt henne følte at hun var der for oss og ikke vi for henne. Hun sovnet stille inn natten den 25. april.
Vant livet
Ida likte ikke uttrykket “Tapte kampen mot kreften”.
Ida vant livet, hun vant øyeblikkene, hun vant seg en plass hos meg og mange andre.
Hun døde i troen på et evig og bedre liv uten sykdom. Et liv sammen som evig familie i Herrens nærhet. Hun var for oss et eksempel på et liv hvor målet var å utvikle Kristuslignende egenskaper, det å kunne utgjøre en forskjell.
Vi kan ikke alle gjøre store ting, men vi kan gjøre små ting med stor kjærlighet.
Det er mange her som er takknemlige for Ida og hennes åpenhet. Vi ønsker også å takke alle dem som har hjulpet Ida, Tom Sverre og Solveig. Ida har satt stor pris på hver og en av dere. Engler finnes, vi må bare lære oss å kjenne dem igjen i vår travle hverdag.
Vi lyser fred over Idas minne og gleder oss til vi kan sees igjen.
