Jeg ble kalt til å tjene i mitt hjemland Norge

Jeg ble kalt til å tjene i mitt hjemland Norge

Det var mye spenning i luften når jeg skulle åpne kallsbrevet mitt: Venninner på skype, søstermisjonærer som jeg kjente, lyttet ivrig over telefon, familien min som bor i Australia var også på skype. De neste øyeblikkene var på en måte både skuffende og forvirrende. Skulle jeg virkelig tjene i Norge?

Jeg prøvde å tenke positivt, jeg lagde en liste med fordeler med å tjene i hjemlandet mitt. Det hjalp! Jeg begynte å glede meg igjen. Jeg kunne kjenne Herren forberede meg og hjelpe meg. Jeg fikk den samme følelsen som da jeg tok valget å reise på misjon.


Evangeliet, sannheten, har gitt meg så mye glede og håp. Det har gitt meg svar på livets store spørsmål, det gir meg en følelse av tilhørighet. Jeg er Guds kjære barn, og det er også hvert eneste menneske jeg ser gå forbi - dette vil jeg dele med dem alle. Alle trenger evangeliet, alle trenger å vite hvem de er, hvem Gud er - ikke minst de som bor i Norge.

Jeg er så heldig som har fått tjene i Norge! Jeg har virket i Trondheim, Bergen Stavanger og Moss.





Jeg har fått sett Norge med helt nye øyne. Jeg har fått møte så mange utrolige mennesker.
Det har vært så fantastisk (og litt rart) å tjene i menigheter hvor jeg kjenner mange medlemmer fra før. Jeg kan huske de første dagene mine i hvert område, vi møtte alltid noen som kalte meg Karinya og ikke Søster Vega. Jeg satt alltid pris på det, fordi jeg innså hvor heldig jeg var som kjente disse menneskene - heldig som allerede hadde et forhold, et vennskap med så mange. Det fjernet så mye frykt. Og jeg er så takknemlig for at jeg har hatt muligheten til å styrke vennskap jeg har hatt med medlemmer, muligheten jeg har hatt til å bli kjent med dem på en helt annen måte.

Selv om jeg kan språket og ikke har noen grunn til å være redd for å snakke med folk så var jeg redd for å snakke med tilfeldige mennesker på gaten. Det er noe jeg nå har lært å elske. Det er en spennende verden å være misjonær i Norge. Jeg vet aldri hvem jeg kan treffe på gaten, kjente eller ukjente. Jeg har møtt på mennesker fra så mange forskjellige kulturer, fra hele verden. Mange, om de hadde vært i sitt eget land, ville ikke fått anledningen til å høre om dette gledesbudskapet.






Et ønske jeg hadde da jeg bestemte meg for å reise på misjon, var at jeg skulle få møte på forskjellige kulturer, kulturer jeg ikke kjente til. Jeg ville dele evangeliet med alle verdens nasjoner. Det har jeg virkelig fått oppleve. Det har vært en utrolig opplevelse her i Norge, det har overgått alle mine forventninger. Det er så gøy å gå ut og gjøre dette arbeidet på norsk, på engelsk, på spansk, til og med på tegnspråk.

Det viktigste jeg har lært, er at når vi prøver å komme nærmere Gud, så vil han vise oss våre svakheter, og gjennom dem kan han gjøre oss klokere og sterkere. Hvis du legger merke til flere svakheter i ditt liv, kan det bety at du beveger deg nærmere Gud.




Jeg er så takknemlig for de ledsagerne jeg har hatt. Jeg vet jeg har trengt dem alle. Jeg er så takknemlig for misjonspresidenten min, jeg vet jeg trengte hans veiledning. Jeg vet at jeg ble kalt av en Guds profet til å tjene i Den norske misjon. Jeg har opplevd så mye som bekrefter at det var her jeg trengtes, eller at jeg trengte å oppleve noe som bare kunne oppleves her. Misjonen har forandret mitt perspektiv, min tro og megselv. Jeg gleder meg til å alltid være en Jesus Kristi disippel, å være det, selv når jeg ikke fysisk bærer Kristi navn.

Jeg håper jeg kan leve etter mottoet «Forkynn evangeliet til en hver tid, bruk ord om nødvendig».

Vega1.jpg