“Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det bli lukket opp for dere.” (Matteus 7:7)
Sommeren 1960 var jeg på besøk hos min tante Arnfrid Strøm i Trysil, der jeg kommer fra. Hun var et enestående fint menneske og et godt eksempel for meg. Jeg var utrolig glad i henne. Vi snakket sammen om Bibelen og tro, for tante Arnfrid hadde helt fra ungdommen av vært på leting etter sannhetenes evangelium om vår Frelser Jesus Kristus, og nå mente hun at hun hadde funnet det.
Hun fortalte meg om sin nye tro, og jeg lyttet oppmerksomt. Men det var naturlig for meg å spørre min mor om hun trodde på budbringerne som min tante hadde hatt på besøk.
“Nei, nei, nei!” repliserte min mor fort. “Men det er et annet kirkesamfunn, som heter Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. De må du høre på.”
De hadde nemlig vært på besøk hos min mor, og hun trodde at de hadde rett, for de hadde vært så høflige og pene.
Jeg var egentlig fast bestemt på at religion ikke hadde noen plass i livet mitt, men når jeg ser tilbake på livet mitt, ser jeg at jeg var forberedt.
Jeg var en ung småbarnsmor i slutten av tyveårene. Jeg var gift med Annar og vi hadde to små sønner: Odd og Kjell.
Annar traff jeg da jeg som ung kvinne jobbet på et storkjøkken i naboblokka til Rikshospitalet i Oslo. Det bodde mange studenter der, og Annar var en av dem. Vi var på hils, men en dag kom han på døra og spurte pent om ikke jeg kunne bli med en tur ut.
Jeg tenkte først at det kunne jeg ikke. Jeg kjente ham jo ikke! Men han klarte å overtale meg til slutt. Annar var opprinnelig fra Lundamo, men gikk på Oslo Tekniske skole, og var fryktelig ordentlig. I begynnelsen var jeg ikke så interessert, men så sa det bare klikk.
Jeg takker Herren ofte for den gode mannen jeg fikk. Han var veldig snill og ærlig, og han drakk ikke. Det var viktig for meg, for allerede som 12-åring hadde jeg bestemt meg for at det aldri skulle være alkohol i mitt hjem.
Så da misjonærene sto utenfor døren vår i Trondheim, høsten 1960, var jeg faktisk klar. Jeg hadde i grunnen ventet på at de skulle komme, helt siden mor hadde fortalt om dem.
Jeg ble så glad da de kom at jeg inviterte dem rett inn, og Annar sa at det var helt i orden. Tiden som fulgte ble den beste i vårt liv. I to uker kom misjonærene jevnlig på besøk til oss. En søndagskveld vi hadde gjester gikk jeg og kjente på en slags spenning om at noe var i ferd med å skje, som jeg ikke helt visste hva var. Jeg gikk nærmest og ropte inni meg: “Vent, vent – til gjestene er gått!”
Så fort de var gått gikk jeg til det jeg kaller “mitt lønnkammer” og henvendte meg til noe som jeg ikke var sikker på fantes en gang. Men det sterke vitnesbyrdet jeg da mottok gjorde at jeg ropte: “Ja, ja, ja, Herre!” Himmelen hadde hørt min bønn.
Jeg har aldri glemt det, og de 58 årene som har gått siden har vært en stor glede. Det å være så sikker på at sannheten er å finne i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og å finne meningen med jordelivet, er stort!
Jeg ble døpt den 20. januar i 1961, men Annar var litt tregere. Han måtte nok se om jeg mente alvor før han plutselig en dag sa seg enig i å bli undervist, og så døpt. Han ble døpt den 4. mars samme år.
Vi hadde i grunnen ikke planlagt å få flere barn enn de to vi allerede hadde, men etter at vi kom inn i Kirken, ble det naturlig å få flere, og vi fikk fire til: Mona, Rolf, Jan og Kristin. I 18 år tilhørte vi Trondheim menighet, og kjørte hver uke de tre milene inn til kirken fra Lundamo der vi bodde.
På begynnelsen av 80-tallet, flyttet vi sørover til Oslo, fordi barna som var blitt voksne hadde flyttet nedover.
Vi fikk etter hvert mange barnebarn – hele 25 stykker, og 8 oldebarn så langt. Odd, Kjell og Rolf tjente på misjon, og ni av barnebarna har så langt vært på misjon, hvorav to er ute nå. Jeg hadde også den store glede å oppleve å se både min mor og min tante bli døpt inn i Kirken, og jeg fikk være med min tante til tempelet da hun mottok sin begavelse.
Annar og jeg fikk 63 gode år sammen, før han gikk bort i 2015.
Jeg er så takknemlig for at jeg fulgte rådet i Esaias 55:6:
“Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær.”
Jeg er blitt så rikt velsignet og har virkelig hatt et fint liv på jorden.