Da søster Sabin og jeg var nygifte studenter, leide vi en liten loftsleilighet i Provo i Utah. Utrolig nok sto det i leieavtalen at utleierens lille hund, Helga, fulgte med leiligheten. Det virket som om det viktigste vi hadde på det stadiet av vårt liv, var en lånt hund! Jeg la imidlertid merke til at min hustru Valerie omhyggelig hadde hengt en liten plakett på veggen med Ralph Waldo Emersons ord: “Ringer og juveler er ikke gaver, men unnskyldninger for gaver. Den eneste sanne gave, er å gi av deg selv.”
Denne sannheten er illustrert i diktet “Sir Launfals syn”. Historien om en bestemt ridder som ville prøve å finne den hellige gral, eller kalken som Kristus skal ha drukket av under det siste måltid. Idet sir Launfal dro av sted, kastet han tankeløst en mynt til en tigger ved slottets porter.
Årene gikk, og sir Launfal kom til slutt hjem etter å ha brukt hele sitt liv på sin jakt. Da han nærmet seg slottsportene, så han igjen en spedalsk, som tigget etter almisser. Denne gangen stoppet sir Launfal for å gi stakkaren en brødskalk og litt vann fra sin gamle kopp. Diktets ord forteller hva som så skjedde:
“Hele ditt liv har du søkt den hellige gral.
Men hellig er den kopp
du fylte for å styrke min kropp.
Denne skalk er mitt legeme knust for deg,
dette vann mitt blod – jeg døde for deg.
Den hellige nadverd drikkes kan
av alt vi deler med en stakkars mann.
Ikke det vi gir, men det vi deler,
for en gave uten giver, gleder ikke sjeler.
Med almisser av deg selv metter du tre, den sak er grei,
deg selv, din hungrende neste og meg.” [1]
Launfals gamle kopp, helliggjort ved hans omtenksomme tjeneste, ble til den hellige gral som han hadde søkt hele sitt liv.
Vi kan ofte se forbi målet i vår egen søken etter lykke. Den kan i virkeligheten bare finnes ved den tjeneste vi yter for andre, en reise som begynner innenfor veggene i vårt eget hjem. Frelseren åpenbarte: “Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”[2]
The Mansion, av Henry Van Dyke, forteller historien om John Weightman, som hele sitt liv var opptatt med å bygge monumenter til seg selv. En natt drømte han at han døde og reiste til den celestiale by for å motta et herskapshus basert på den skatt han hadde lagt seg opp i himmelen. Da John fikk vite om det lille stedet som var reservert for ham, stønnet han og sa: “Hvordan kan jeg ha sviktet så bedrøvelig i… mitt liv? … Hva er det som teller her?”
En klokkeklar stemme svarte: “Bare det som i sannhet gis… det gode som gjøres fordi man ønsker å gjøre det… de planer hvor hovedtanken er andres velferd… Bare de gaver hvor giveren glemmer seg selv.”[3]
Å gi av seg selv er en uvurderlig kjærlighetsgave som ironisk nok blir større når vi gir den bort. Kanskje var det dette Frelseren tenkte på da han sa: “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”[4]
Måtte vi, på denne spesielle tiden av året, huske den største gave som vi alle har mottatt fra vår himmelske Fader: “For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne.”[5] Faderens gave ble fullendt ved at Sønnen ofret seg selv for å berede veien så vi alle kunne komme hjem. Disse uselviske gavene er julens sanne gaver.
President Monson veileder kjærlig det vi skulle gi: “Det finnes hjerter vi kan glede. Det finnes vennlige ord å si. Det er gaver vi kan gi. Det er gjerninger vi kan gjøre. Det er sjeler vi kan frelse.”[6]
[1] The Vision of Sir Launfal, av James Russell Lowell (1819-1891)
[2] Matteus 25:40
[3] The Mansion av Henry Van Dyke (1852-1933)
[4] Matteus 16:25
[5] Johannes 3:16
[6] To The Rescue. Thomas S. Monsons biografi