I juletiden hører vi ofte folk snakke om allerede å være i julestemning, eller ikke ennå. Utsiktene til en hvit jul, et besøk på et julemarked, og forberedelse av gaver eller det spesielle julemåltidet, er populære måter å påkalle den legendariske feststemningen på.
Dessverre går julens faktiske betydning ofte tapt underveis. Jeg fikk denne lærdommen veldig sterkt da jeg var på misjon. I desember 1997 ble min ledsager og jeg overført til en liten by i Wales og fant oss til rette sammen. Det var en svært liten, kjærlig menighet der. Vi nøt tiden der og arbeidet hardt, i håp om å fortelle folk om Kristus. I andre halvdel av desember la vi merke til hvordan alle ledsagerparene, i en nærmest konkurransepreget atmosfære, rapporterte hvor og hvor ofte medlemmene inviterte dem på middag. Det virket nesten som en sport, å få plass til så mange julemiddager som mulig på de få høytidsdagene. Mange av de mer erfarne misjonærene snakket om hvor deilig den tradisjonelle julemiddagen var, og gledet seg veldig til denne spesielle dagen kom. Midt i all denne gleden innså min ledsager og jeg at vi ikke engang hadde fått en eneste invitasjon ennå. Noe var galt. Men vi ønsket heller ikke å presse oss på, og håpet fortsatt at noen kanskje ville invitere oss på middag. Ingenting skjedde, mens julen nærmet seg raskt. Like før jul holdt vi en sonekonferanse, der alle misjonærene i Wales var samlet. En fantastisk ånd gjennomsyret denne konferansen. Men det som betydde mye mer for oss misjonærer, var pakkene hjemmefra som vi fikk. Ivrig dro min ledsager og jeg tilbake til leiligheten vår. Jeg trosset alle mine foreldres regler og formaninger om pakken, og åpnet den samme kveld. Den inneholdt noen små gaver, et brev fra mine foreldre og julegodterier. Jeg var henrykt! Det var en flott kveld, hvor vi begge nøt godsakene vi hadde fått hjemmefra. Med det lille forbeholdet at det faktisk ikke var jul ennå.
Dessverre hadde vi ikke fått noen middagsinvitasjon innen 24. desember. For å gjøre vondt verre, var den 24. tilfeldigvis en forberedelsesdag, og vi hadde planlagt å spille fotball med alle de andre misjonærene, hvoretter alle skulle gå rett til sine respektive middagsavtaler. Vi ble veldig skuffet over å høre at de andre eldstene hadde glemt at de skulle gi oss skyss. Min ledsager og jeg gikk i gatene i byen vår i regnet, bare for å slå i hjel tiden. Vi var i alt annet enn julestemning.
Trette og skuffede dro vi hjem om kvelden for å lage et måltid. Jeg husker tydelig at jeg gikk inn i leiligheten vår, oppvarmingen var ødelagt nok en gang, og julepakkene fra familiene våre for lengst pakket ut og forbrukt. Dyster sto jeg i stuen vår og følte meg veldig ensom og ulykkelig. Det eneste jeg kunne gjøre, var å slå på litt julemusikk. Så det gjorde jeg. Händels Messias kom på, og blikket mitt vandret til et bilde av vår Frelser og eldre bror, Jesus Kristus. Et bilde slik det kan sees i tusenvis av misjonærleiligheter:
teipet skjevt på veggen, uten ramme. Og plutselig var det jul! Jeg visste hvorfor jeg var her. Jeg visste hva vi feiret og hva som virkelig betydde noe.
Jeg har feiret mange fantastiske juler i mitt liv, og har mange vakre minner. Den julen i Wales i 1997, har imidlertid trolig vært min mest intense jul hittil. Den virkelige gaven jeg fikk den julen, var en enda sterkere kjærlighet til min Frelser og venn, Jesus Kristus.
I sitt julebudskap i 2021 sa vår profet, president Russell M. Nelson:
“Så mange rundt oss er tynget av frykt og usikkerhet. Jeg inviterer deg til å gjøre plass i ditt hjerte til de rundt deg som kanskje strever med å se Frelserens lys og føle hans kjærlighet. Ingen gaver vil bety like mye som handlinger av ren kjærlighet som du gir den ensomme, den slitne og den trette. Dette er gaver som minner oss og dem om høytidens sanne grunn: Gaven som Guds Sønn Jesus Kristus er, han som ble født til å kaste ut all frykt og bringe evig lys og glede til alle som følger ham.”
Måtte årets jul være en anledning for deg til å styrke ditt vitnesbyrd om Jesus Kristus og hjelpe andre også å motta denne gaven. Dette er min bønn. I Jesu Kristi navn. Amen.