Med tillatelse fra min sønn Casper deler jeg en opplevelse han hadde sammen med sin far da de var på ferie i USA i desember i fjor.
Først litt om Casper: Casper er 13 år og bor i Bergen sammen med sine foreldre og tre søsken. For et par år siden fant vi ut at han hadde revmatisme, hvilket har gitt ham en del utfordringer. Det ble vanskeligere og vanskeligere å følge med på skolen og nesten umulig å konsentrere seg fordi han alltid hadde smerter. Ofte kom han hjem fra skolen og var lei seg. Han følte seg dum og sa «mamma, jeg kan ikke gå i samme klasse som kloke barn, for jeg skjønner ikke hva de snakker om».
Caspers utvikling gikk mye langsommere enn de andre barna i klassen og mange ville ikke være sammen med ham lenger. I fjor startet han i en spesialklasse med få elever og flere lærere, hvilket har vært en stor velsignelse for ham.
For ca et halvt år siden holdt Casper en tale på et nadverdsmøte. I talen fortalte han om å ta gode valg og holde ut når ting er vanskelige. Han fortalte om den vanskelige tiden på skolen og sa: «selv om jeg kanskje aldri får gode karakterer på skolen, så kan jeg, hos min Himmelske Fader få top score når jeg lever som Han ønsker jeg skal og bruker mitt prestedømme på å hjelpe andre.»
Så til opplevelsen han hadde i desember: Min mann skulle til en god venns 50-års dag. Vennen var misjonær i Norge da min mann ble medlem av kirken. Casper hadde spurt om han kunne få bli med til USA og min mann mente det ville være godt for Casper å komme litt vekk fra alt stress hjemme. Så han ble med.
I forbindelse med en planlagt biltur fra Phonix skulle Casper, min mann, hans venn og vennens 3 døtre overnatte på et hotell i Hollywood. Da de kom inn på hotellrommet oppdaget de at TV-en ikke virket, og de sendte bud etter en vaktmester fra hotellet som skulle fikse problemet.
Med det samme gikk Casper hen for å hilse på vaktmesteren. Han var fra Mexico, midt i 50-årene. Casper så på mannen og begynte å spørre ham ut om mexicansk mat og spurte om han hadde barn som likte mexicansk mat. Mannen sa ja, og fortalte med tårer i øynene at han 14 dager tidligere hadde mistet sin sønn. Sønnen var 17 år gammel og topp-elev på skolen han hadde gått på. Han hadde fått stipend og alt så lyst ut inntil de plutselig hadde funnet en hjernesvulst, og han måtte igjennom en operasjon. Familien hadde fått vite at operasjonen ville gå lett og at gutten ville bli bra igjen.
Dessverre gikk det ikke som planlagt. Ved en feil kom legene til å bore for langt inn i hodet, og de traff en blodåre så han fikk blødninger. Han fikk også en blodpropp og falt i koma. Slik lå han i syv måneder før han døde.
Casper spurte den meksikanske vaktmesteren, som han nettopp hadde møtt om de skulle be for hans sønn. Der sto Casper, en norsk gutt på 13 år, med store lærevansker og ba på engelsk. Min mann fortalte det på denne måten. «Alle i rommet, rundt åtte stykker sto med tårer i øynene mens Casper frimodig og med klar røst ba for denne mannen og hans sønn. En av jentene til min manns venn sa etterpå «wow… det var fantastisk!» Casper sa i bønnen at sønnen ikke var langt borte, og at han hadde det bra der hvor han var og at når tiden kommer at mannen skal tilbake til vår Himmelske Fader igjen, da kunne han være sikker på at hans sønn ville være der for å ta imot ham. Casper fortalte om evige familier og at vi virkelig kan være sammen med dem vi elsker på den andre siden.
Etter bønnen klemte vaktmesteren Casper lenge, som om han ikke klarte å gi slipp og kysset ham på pannen. Han fortalte at rett før hans sønn skulle opereres hadde han sagt til sin far «jeg vet at det er en enkel operasjon, men om noe går galt og jeg ikke klarer den, så skal jeg sende deg et tegn på at jeg er nær deg, selv om at du ikke kan se meg».
Vaktmesteren sa at nå hadde han fått et tegn, og han visste at alt var bra med sønnen og at de skal ses igjen. Han var ganske overrasket over at en ødelagt TV på jobben hans skulle være årsak til at han fikk møte Casper, en ung gutt fra den andre siden av verden som kunne gi ham sånn en stor gave og trøst av å vite at hans sønn lever selv om at han døde.
Casper fortalte at han har en storebror som tjener på misjon i London South Mission og at før broren reiste på misjon ga han Casper en velsignelse hvor han bla. sa at hvis Casper så noen som var trist og lei seg eller på annen måte trengte hjelp, så skulle han bruke sitt prestedømme til å hjelpe dem.
Jeg er så utrolig takknemlig for at Casper fikk denne fantastiske opplevelsen, at han var modig nok til å følge oppfordringen fra velsignelsen han hadde fått om å bruke sitt prestedømme til å hjelpe og trøste andre. Jeg er takknemlig for at Herren ikke ser på hvilke tall vi får på karakterbladet på skolen, men på våre hjerter og om vi er villige til å tjene andre.
Casper Hansen - top score?