Nå er jeg i bussen gjennom Israel på vei til Jordan for å kunne reise hjem til Norge igjen, etter 5 uker i Gaza med ICRC, den delen av røde kors bevegelsen som opererer i krigs soner.
Jeg har vært med som gynekolog og fødselslege i første pulje av helsearbeidere som har bygget opp feltsykehuset i som ligger rett ved kysten, vest for Rafah.
Jeg hadde ansvar for Kvinne- og fødeavdelingen der. De første 10 dagene bar vi kasser og organiserte og delte inn teltet og gjorde avdelingen funksjonell.
Så kom pasientene. De fødende, de gravide- de som hadde bodd i telt i månedsvis og ikke hadde hatt noen oppfølging. Og også de som nettop hadde forlatt sine komfortable moderne leiligheter og hjem i Rafah by og vært fulgt opp av spesialister - og nå måtte skrape sammen tekstiler og det de kunne finne av presenninger og telt for å skape ly for familien.
Jeg bidro også når vi fikk inn mange skadde samtidig som trengte akutt helsehjelp. Stygge skader. Kropper er veldig sårbare for kuler og splinter. Eksplosjoner gir stygge brannskader. Telt gir ingen beskyttelse.
Det står bare om millimeter i forhold til liv og død.
Det har vært en tid med kontraster. Jeg opererer for å hjelpe ut et nytt liv til verden, samtidig dundrer bombene i bakgrunnen så høyt at jeg skvetter og kommer med en liten lyd. Så slutter jeg å skvette, fordi lydene blir en del av hverdagen. Krigshandlinger og skudd- hvor nærme er de.. det er slik kunnskap jeg ikke trodde jeg ville tilegne meg i livet.
Allikevel har jeg følt meg trygg. Stolt på at organisasjonen jeg reiser med har et system med dialog med de stridende parter som fungerer. Jeg vet også at det er veldig mange som har bedt for meg- og jeg tror også det har hjulpet.
Da vi diskuterte i familien om jeg skulle dra eller ikke, følte jeg på en sterk følelse av mening. Jeg ønsket å bli lege for å kunne hjelpe der det trengtes mest. Dåpspakten er blant annet å bære hverandres byrder så de kan være lette. Det krever at man av og til må ut av sin komfort sone. Det gjelder også i situasjoner som ikke oppleves som så på liv og død som å dra ut i krigen og være bare et par kilometer fra frontlinjen. Men å ta seg tiden som trengs for å gå en ekstra mil.
Jeg er også imponert over pågangsmotet til mine lokale kolleger der. Noen har opplevd store tap, alle har mistet hjemmene, har barn som er redde og ikke får sove om nettene, jobber lange skift og klager svært lite.
Deres åpne religiøse praksis og fokus på etiske- og familieverdier gjør at jeg har følt meg nær mange av dem. Jeg har opplevd så mye generøsitet, gavmildhet, glede, åpenhet, godhet og velvilje fra mine palestinske kolleger, vaktene på sykehuset, sjåførene, vaskedamene, ungene og voksne i gata - de viste en utrolig takknemlighet for at vi var der. Delte av sine midler, på tross av høy inflasjon, lavere lønn enn vanlig, mangel på matvarer- så er de rause.
Det å reise bort på denne måten, setter virkelig ting i perspektiv. Veldig takknemlig for at jeg kan føle meg trygg midt oppi det hele. Jeg er virkelig takknemlig for muligheten til å tjene mine medmennesker, og for støtten fra min mann, barn og familie som har hatt tro og tillit til å la meg reise- reise for å komme tilbake.