Vi gleder oss over de gangene i livet når vi føler oss uovervinnelige. De står i sterk kontrast til de øvrige, langt mindre gledelige stunder som vi opplever alle sammen. Etter en rørende opplevelse der jeg føler meg tilgitt, når dem jeg er glad i tar gode valg, når jeg hører en fin tale eller leksjon som taler direkte til mitt hjerte. Det føles godt!
Da jeg nylig tenkte på en slik opplevelse, og forsøkte å sette ord på den, innså jeg at jeg beskrev det som en følelse av å være “opplyst” innvendig. Jeg følte meg lysere, lettere og mer positiv. Jeg visste at problemene mine ikke ville forsvinne, men jeg følte meg styrket til å konfrontere dem. Jeg hadde funnet en glede som oppmuntret meg og som satte mitt hverdagslige liv i perspektiv, selv om jeg hadde utfordringer.
I forbindelse med forespørselen om å skrive dette budskapet, husket jeg Frelserens ord til nephittene: “Sannelig, sannelig sier jeg dere, jeg befaler dere å være et lys for dette folk.” [1]
De to tankene føyde deg sammen i mitt sinn. Jeg ble virkelig “opplyst” av den glede evangeliet gir, som et guddommelig kjærtegn, og jeg hadde da en forpliktelse til ikke bare å nyte trøsten det ga, men å la lyset være synlig for dem som er rundt meg. Frelseren fortsatte: “En by som ligger på en høyde, kan ikke skjules … [T]enner vel menneskene et lys og setter det under en skjeppe? Nei, men i lysestaken, og det lyser for alle som er i huset. La derfor deres lys skinne for dette folk, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Fader som er i himmelen.”[2]
Jeg forstår at den gleden jeg mottar fra himmelen ikke bare skal være til min velsignelse, men også til andres. Det påhviler meg å la dem se gleden som er gitt meg, og det gode den gir meg styrke til å utrette.
For det finnes vel sannelig ikke en bedre måte å dele evangeliet på enn ved å være synlig glad når vi etterlever det? Det høres ut som noe som går hånd i hånd med “lykkens store plan”[3] at vi mest effektivt deler evangeliet gjennom å være lykkelig. I forlengelsen av det, hvis vi ønsker å gjøre vår del i denne fantastiske og siste innsamlingen, er jeg sikker på at ingenting er bedre enn at vi på Herrens måte benytter tiden i søken etter det som gir lykke. Det høres ut som den type misjonærarbeid som vi alle skulle være forberedt til å melde oss på.
Hvis vi tar oss tid til å huske på at vi er lykkelige, at vår lykke er en gave fra Gud, og at stor lykke alltid er å finne gjennom å leve etter vår himmelske Fader plan, da vil vi være et “folk til eiendom”[4] – og av de riktige grunnene.
Apostelen Peter ytret disse tankene på en annen måte. Han fremsatte det inspirerte forslaget at vi “hellige[r] Kristus som Herre i [våre] hjerter. [At vi alltid er] beredt til å forsvare [oss] for enhver som krever [oss] til regnskap for det håp som bor i [oss]![5]”
Den glede som evangeliet gir, gir meg håp i utfordringene mine. Det ville ikke være klokt å bare late som om utfordringene mine ikke er der, men jeg kan planlegge å legge vekt på de lykkelige stundene jeg får oppleve, og unngå å la prøvelsens skjepper i livet skjule dem fra det jeg og andre kan se. Isteden kan jeg forsøke å la lykkens lys lyse opp det jeg og dem rundt meg ser.
[1] 3 Nephi 12:14
[2] 3 Nephi 12:14–16
[3] Alma 42:8
[4] 1 Peter 2:9
[5] 1 Peter 3:14–15