Minneord for Knut Eivind Holth

Stein Pedersen, Romerike menighet

Da jeg fikk høre at Knut Holth hadde gått bort den 16. mai i år, følte jeg umiddelbart et savn og vemod. Nå skulle jeg ikke lenger i dette liv sitte ned sammen med ham og lytte til hans visdom, hans dype kunnskap om Jesu Kristi evangelium og Frelserens lære og Knuts lune humor. Det er umulig å gi en fullstendig beskrivelse av Knut som person og alt han har utrettet i jordelivet, og jeg er sikker på at det kan skrives mange bøker om dette, men jeg har bare noen få minutter til rådighet. Derfor har jeg valgt å trekke frem noe av det som jeg har opplevd som betydningsfullt og utdrag fra samtalen jeg hadde på mandag med ektefellen Åse og datteren Elizabeth.

Knut ble født 4. desember 1930, og vokste opp på Floberg gård på Flisa i Solør, sammen med sin ett år eldre bror, Roald. Deres far, Reidar var lensmann på Flisa og følgelig en betydningsfull autoritet i bygda. Dette gjorde at sønnene ble eksponert som lensmannssønner med det ansvar som det førte med seg. Åse forteller at hun av og til nok måtte korrigere Knut i den første tiden de var sammen slik at han kunne leve opp til forventningene folk hadde til ham.

Knut tjenestegjorde på begynnelsen av 1950-tallet i den norske Tysklandsbrigaden i den britiske okkupasjonssonen i Vest-Tyskland og tok deretter sin utdannelse som siviløkonom på handelshøgskolen i Bergen. Åse og Knut ble gift 5. oktober 1957 og fikk datteren Astrid Elizabeth i 1958. De bosatte seg på Børstad på Hamar høsten 1959. Åse forteller at misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige ringte på døra en gang i februar 1960 og presenterte seg, men at de også ville treffe Knut for å gi sitt budskap til begge to. Åse var så opprømt over dette besøket at hun tok sparkstøttingen ned til Jevne Engrosfirma der Knut jobbet for å møte ham der ved arbeidstidens slutt for å fortelle ham om de to amerikanske “misjonærene” som hadde vært hos henne og som ville dele sin tro med dem. Knut var skeptisk til det hele og sa at dette skulle han nok få en slutt på.

Da misjonærene kom og fortalte om den store plan for lykke eller frelsesplanen som vi kaller det, forsto Knut at dette virkelig var sannhet. Åse og Knut ble døpt 29. mai 1960 i et av Kirkens møtehus i Oslo, i Drammensveien 96 G.

I tillegg til at Knut tidlig satte sine dype spor i de oppgaver han hadde i arbeidslivet, gjorde han seg også tidlig bemerket i sin tjeneste i Kirken.

Han skjulte ikke sine usedvanlige talenter. Han tente ikke sitt lys og satte det under et kar, men i lysestaken, slik at det kunne lyse for alle rundt ham.

Ved siden av å ha opptil tre forskjellige jobber i yrkeslivet, kom Knut tidlig inn i oversettelsesarbeidet i Kirken der mye av det som Kirken utga på engelsk, skulle oversettes og utgis i norsk språkdrakt. Han var i en årrekke redaktør for Kirkens tidsskrift i Norge som den gangen het “Lys over Norge” og som i dag er kjent under navnet “Liahona”. I tillegg skjøttet han også oppgaver i den lille forsamlingen av medlemmer av Kirken på Hamar.

Åse og Knut etablerte nært vennskap med mange av Kirkens medlemmer i Norge i tillegg til de på Hamar. Etter hvert tjenestegjorde Knut i lederoppgaver for Kirken i hele Norge i det vi kaller misjonspresidentskapet og var rådgiver til 4 misjonspresidenter. Senere var han også en av lederne for Kirken på Østlandet i det som kalles Oslo stav. Men hans engasjement for den lille grenen av medlemmer på Hamar sto hans hjerte nærmest.

Knuts engasjement som oversetter tok mer og mer tid, og han ble etter hvert ansatt på heltid som oversetter, noe han arbeidet med helt til han ble pensjonert i 1997.

En liten ting som beskriver Knut og hans evne til å systematisere: Knut elsket lister og skjemaer for å holde orden på det han drev på med. Jeg kan ikke huske hvor mange skjemaer han utarbeidet for å lette arbeidet til stavspresidentskapet med Osvald Bjareng, en av Knuts beste venner som stavspresident, og Knut og meg som rådgivere. Vi spøkte ofte med Knut om disse skjemaene, men i spøken lå det et alvor med takknemlighet for hans evne til å gjøre det lettere for oss. Både Åse og Elizabeth viste meg sist mandag flere av Knuts skjemaer og lister som ble brukt både i hans arbeid, hans hobbyer og i de dagligdagse gjøremålene i hjemmet.

To av de vennene som Åse og Knut fikk som medlemmer av Kirken på Hamar, var Marit og Arne Fjeldbu, foreldrene til min kone, Gullaug. Jeg har lyst til å nevne én hendelse som forteller om Knuts usedvanlige evne til å forklare og utdype Jesu Kristi evangelium og læresetninger slik vi finner dem i Bibelen og i annen hellig Skrift som Kirken har utgitt.

Min svigerfar, Arne var en søkende person på begynnelsen av 1960-tallet. Hans kone Marit, og datter Gullaug var blitt døpt i 1959 og 1960, men Arne viste på det tidspunktet ikke noen spesiell dragning til Kirken og dens lære. Imidlertid deltok han rett som det var på Kirkens gudstjenester på Hamar og verdsatte høyt vennskapet med Knut.

Disse to, Arne og Knut hadde mange likhetspunkter med en sterk karakter og personlighet og integritet, lojalitet og stor rettferdighetssans. Da Marit nesten døde og lå på Elverum sykehus tidlig på høsten i 1964, fortalte Gullaug meg senere at en av kveldene hun og faren var alene i huset, forsvant faren plutselig og var borte i mange timer. Hun var litt bekymret over at han ikke kom hjem, men da han dukket opp ut på natten, fortalte han at han hadde vært hos Knut hele tiden og søkt trøst og råd hos en han hadde full tillit til. Knut hadde fortalt Arne i detalj om Guds ønske, evne og vilje til å råde i vårt liv og at vi bare kunne oppleve varig glede og fred gjennom tro på Jesus Kristus og å ta imot hans innbydelse om å slippe ham inn i livet vårt. Jeg skulle ønske jeg kunne ha vært til stede og lyttet til samtalen mellom disse to sterke personlighetene.

Den kvelden skjedde det noe med min svigerfar. Han myknet og ydmyket seg, noe som i seg selv den gangen var et mirakel, og ble døpt i oktober samme år. For meg forteller denne historien mye om vår kjære Knut.

Min kjære venn, en siste beskrivelse av deg fra Jesu egne ord fra lignelsen om talentene: “Vel gjort, du gode og tro tjener! Du har vært tro over lite, jeg vil sette deg over meget. Gå inn til din herres glede!”