Da jeg ble spurt om å si noe ved denne anledningen, fikk jeg tilsendt Norunns livshistorie. Den var helt fantastisk å lese. Her er det stoff til både bøker og filmer. Den er en gullgruve for familien. Jeg deler litt med dere.
Norunns barndomshjem var en kvistleilighet i Teatergaten i Oslo sentrum. Lekeplassen hennes ble etter hvert hele Oslo by, med alle byens farer og fristelser. Leiligheten var råkald vinterstid. Vannbøtten på kjøkkenet hadde islag om morgenen. Bare tre år gammel lå hun i et halvt år på Ullevål med skarlagensfeber og tilleggskomplikasjoner. Dette ble innledningen til et liv med ekstremt mye sykdom.
Med en mor som også ofte var syk, både psykisk og fysisk, og en far som var mye borte, var barndommen preget av mye savn og ofte vanstell. Men noe som sto høyt i kurs hos foreldrene, var lærdom og kunnskap. Norunn var en lesehest fra hun var fem år gammel og fikk eget lånekort på Deichmann hvor hun var en flittig låntaker. De erfaringene hun fikk med seg fra skolen, var ikke udelt positive, men hun visste i hvert fall med seg selv hva hun ikke ville gjøre hvis hun selv ble lærer en dag.
Og lærer ble hun. 35 år gammel tok hun Voksengym og noen år senere Lærerhøyskolen. Da hadde hun vært gift i 17 år med Gunnar, hennes “Blind Date” fra ungdommen. Barna var blitt store nok til å klare seg litt alene. Årene med dem var de beste i hennes liv, skriver hun. “Mine juveler” kaller hun de tre guttene sine.
MINE JUVELER
Jeg har ingen bil å skryte av
Ei heller villa og hage.
Men tre vakre juveler livet meg ga
Som ingen andre kan lage.
Jeg har ikke halsbånd av perler og gull
Å bruke til pynt og stas.
Som oftest er dagen så mer enn nok full
Av hverdagens slit og mas.
Men likevel har jeg en rikdom så stor
Som noe menneske kan ha.
Tre deilige gutter som sier: “Mor”
Og henger om halsen hver dag.
Misjonærer fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige banket på døren hennes en dag. Religion var for dem som ikke torde tro at alt var slutt med døden, hadde alltid vært Norunns ståsted om den saken. Men da misjonærene fremla evangeliet, var det som om livets brikker falt på plass for henne. Og da hun lukket igjen Mormons bok etter å ha lest den tvers gjennom, visste hun at hun hadde funnet noe som var sant og ekte.
Guttene var med henne i Kirken, hvor Norunn ble tatt imot med åpne armer. Hun meldte seg til tjeneste, og små og store oppgaver fylte hun med glede.
Men Norunns lærerkarriere ble ikke lang. En stor whiplash-skade etter en bilulykke resulterte i sporadisk hukommelsestap og sterke hodesmerter. Hun ble ufør, og sammen med stadig nye sykdommer så det mørkt ut for henne. I tillegg kom nederlagsfølelsen da hun ble skilt fra Gunnar etter 25 år.
SAMTALE MED GUD
Så kunne jeg ikke være
Det menneske jeg håpet jeg var
Stille, sa Gud, du skal lære
Og jeg er din himmelske Far.
Så kunne jeg ikke greie
De oppgaver livet meg ga.
Stille, sa Gud, alle veie
Jeg går med, som jeg engang sa.
Men ser du ikke jeg drukner
I stormen, jeg frykter så.
Stille, sa Herren, så slukner
De kvaler du føler nå.
Men hvorfor har jeg de smerter
Jeg kjenner hver eneste stund?
Stille, sa Herren, de hjerter
Som lider, jeg prøver kun.
Men Norunn hadde vært i mørke daler før og ga ikke opp. Hun kjøpte seg en PC og startet med slektsforskning. Etter hvert utviklet hun en enorm ekspertise og var leder for kirkens slektshistoriske senter i mange, mange år. I løpet av denne tiden gikk slektsforskning over til data, og Norunn sto fremst i en rivende utvikling. Hun ble slektshistorisk mentor, ikke bare innen Kirken, men i hele landet gjennom foreningen DIS, som står for Data i slektsforskning. Der satt hun i styret, var en populær foredragsholder og skrev oppslagsverk. Da hun gikk av, ble hun hedret med foreningens ærespris.
Norunns læringskurve i dette jordelivet har vært bratt og aldri synkende. De aller siste læringsmålene hennes var kanskje de tøffeste, slik de siste lange meterne i et maratonløp er. Men nå er det over, Norunn. Du har virkelig “stridt den gode strid, fullendt løpet og bevart troen”. Vi hilser deg med ærbødighet.