Da folk spurte hvorfor jeg bestemte meg for å reise på heltidsmisjon etter at jeg hadde blitt medlem av Kirken, svarte jeg at jeg hadde funnet en skatt og ønsket å dele den med andre. Den glede som Jesu Kristi gjengitte evangelium bringer inn i livet mitt, er grunnen til at jeg ikke viker unna når det gjelder å dele evangeliet med andre og innby dem til å bli med meg i kirken.
Eldste Dieter F. Uchtdorf i De tolv apostlers quorum sa: “Uansett hvor du befinner deg på jorden, er det mange muligheter til å dele Jesu Kristi evangeliums gode nyheter med mennesker du møter, omgås eller studerer, arbeider eller bor sammen med.”[1]
Da min hustru, Sara, nylig hadde fått et taleoppdrag til et nadverdsmøte, gjorde jeg noen av venninnene hennes oppmerksom på det, og nevnte at Sara sikkert ville sette pris på om de ville komme for å støtte henne. En at venninnene hennes dukket opp med sin ektemann og deres to barn. En enkel innbydelse gjorde det mulig for et vennskap å bli styrket og at mennesker vi bryr oss om kunne komme til kirken med oss.
Generelt sett er folk oppriktig interessert i vår trosoppfatninger og ønsker å få lære mer. Eldste Quentin L. Cook i De tolv apostlers quorum sa: “Den nye søndagens møteplan gir en enestående mulighet for medlemmer til å lykkes med å kjærlig innby venner og bekjente til å komme og se og ha en fin opplevelse i Kirken.”[2]
I årenes løp har vi gitt mange innbydelser der vi spør slekt og venner om de vil bli med oss på Barnas program på nadverdsmøtet, på våre barns dåp, da vi hadde spesielle sangfremførelser, da vi holdt taler, da det var spesielle Åpent hus eller en generalautoritet på besøk, og vi har også innbudt mange hjem til oss til familiens hjemmeaften eller for å spise middag hos oss sammen med misjonærene.
Mulighetene er uendelige. Vi kan innby dem som ikke har vært på møter i kirken på en stund eller en slektning som ikke er medlem til å være med når vi mottar et nytt kall, og kanskje til og med på beskikkelsen. Vi kan innby våre venner som ikke er medlem til å bli med oss på nadverdsmøtet eller i Søndagsskolen. Vi kan innby dem hvis vi underviser en klasse eller hvis vi skal dele vårt vitnesbyrd på nadverdsmøtet. Vi kan til og med innby våre venner til å bli med oss på et tjenesteprosjekt som Kirken støtter, eller å bli med oss i omsorgstjeneste på et sykehus eller pleiehjem. Vi kan innby dem hjem til et måltid etter kirken.
Uansett hva vi innbyr til, er det større sannsynlighet for at innbydelsen blir tatt imot hvis vi ber for dem vi innbyr, hvis vi søker inspirasjon om hvilken type innbydelse vi skulle fremsette, hvis vi faster for dem og hvis vi handler i tråd med det. I de fleste tilfeller holder det imidlertid ikke å innby. Det kan være at vi må planlegge for og med dem vi har innbudt. De ønsker kanskje å få vite noe om hva de kan forvente, eller det kan være behov for skyss.
Noen ganger kan andre vi skulle hjelpe med å komme til kirken være dem vi alltid er i kirken sammen med. Det kan innebære å hjelpe et familiemedlem ved å lage frokost eller stryke skjorten hans eller kjolen hennes for å hjelpe dem å spare tid og komme i tide. Det kan også innebære å unngå negative kommentarer om møtene eller folk, slik at dem vi forsøker å hjelpe kan ha oppmerksomheten rettet mot det positive og glede seg over å gå i kirken.
Vi skulle innby enhver, selv dem vi tror ikke vil bli med. Når vi gjør dette, måtte vi ha mot til å innby med eldste Quentin L. Cooks løfte: “Hvis vi viser kjærlighet, vennlighet og ydmykhet, vil mange ta imot vår innbydelse. De som velger å ikke ta imot vår innbydelse vil fortsatt være våre venner.”[3]
[1] Dieter F. Uchtdorf, “Misjonærarbeid: Del det du har i ditt hjerte”, Liahona, mai 2019.
[2] Quentin L. Cook, “Stor kjærlighet til vår Faders barn”, Liahona, mai 2019.
[3] Ibid.