En av de mest dyrebare gavene mine foreldre delte med meg i min barndom, var deres kjærlighet til tempelet. Deres ønske om å tilbe i Herrens hus var konstant og aldri svekket, til tross for den lange avstanden og høye kostnader for å reise til nærmeste tempel.
På slutten av 80-årene, under renoveringen av Bern Sveits tempel, reiste familien vår til Frankfurt i Tyskland. Jeg husker fremdeles helt klart den dagen vi kom frem til templet. Jeg var bare ni år gammel, og selv om min bror og jeg hadde vært med våre foreldre til tempelet mange ganger, var denne gangen annerledes for meg. Da vi gikk inn i vestibylen til gjestehjemmet, følte jeg en følelse av glede og tilhørighet som jeg aldri hadde opplevd før. Jeg husker at jeg satt der med en følelse som var ny for meg, overveldet av en kjærlighet som omfavnet meg. Jeg husker at mor forklarte at disse følelsene ble gitt ved Herrens ånd, som vitnet for meg at jeg var i hans hellige hus. Selv om jeg ikke fullt ut forsto det da, var det klart for meg at det jeg følte var en personlig gave fra Herren.
I 10. århundre f.Kr., etter mange generasjoner, hadde Israels folk endelig bygget et tempel for Herren. Kongebøkene inneholder kong Salomos innvielsesbønn. Kongen hadde samlet folket for å holde innvielsesseremoni og et festmåltid for Herren. Etter å ha plassert paktens ark i det “aller helligste” (1), steg en sky ned på tempelet og “Herrens herlighet … fylte Herrens hus” (2). Slik som for deres fedre som reiste i ørkenen, tilbød Herren sitt folk en klar tilkjennegivelse om sin egen tilstedeværelse i tempelet (3). Herren hadde ikke gjort noen forskjell på et midlertidig tabernakel av stoff eller et dyrebart bygget av sten, de ble begge akseptert av ham, da de representerte det beste offeret folket kunne tilby på den tiden.
Som en del av innvielsesbønnen ber kong Salomo flere ganger om å “høre [din tjeners] ydmyke begjæring” (4) og høre hans folk når som helst de vil omvende seg og vende seg til hans hus. Mens Salomo ber, vet han at tempelet ikke bare velsigner folk og nasjoner, men spesielt enkeltpersoner og familier, og legger derfor til: “hver gang … [noe menneske] … kommer [med] en bønn eller ydmyk begjæring … fordi de hver for seg kjenner sitt hjertes nød, og de så brer ut sine hender mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor. Du vil tilgi og gripe inn og gi hver mann etter hans ferd, fordi du kjenner hans hjerte.” (5)
I årenes løp har den personlige gleden og kjærligheten jeg følte den dagen i Frankfurt, vokst til å bli kunnskap og større forståelse av vår Fader i himmelen, og gitt meg velsignelsen av å oppleve hans kjærlighet og skreddersydde råd. I tempelet har jeg fått vite at Herren kjenner “[mitt] hjertes nød”, og at han hører meg når jeg vender meg til templet i tro. En annen ting jeg har lært er at å bygge opp et personlig forhold til, og kunnskap om Kristus i tempelet, krever offer, tro og ønske. Slik som eldste Bednar sier det: “Det er forskjell på medlemmer som går i kirken og betaler tiende og en gang iblant skynder seg til templet for å gå gjennom en sesjon, og de medlemmene som trofast og regelmessig arbeider i tempelet.” (6)
President Nelson tilføyde også: “Oppføring og vedlikehold av templer vil kanskje ikke forandre ditt liv, men din tid i tempelet vil så absolutt gjøre det.” (7). Måtte vi alle oppdage gleden ved å tilbe i hans hellige hus, der Gud vet hva som er “[vårt] hjertes nød ” (5) og vil lytte til våre bønner (4).
(1) 1 Kongebok 8:6
(2) 1 Kongebok 8:10–11
(3) 2 Mosebok 33:7–11
(4) 1 Kongebok 8:28–30
(5) 1 Kongebok 8:38–40
(6) “Ha en hederlig anseelse og plass”, generalkonferansen april 2009
(7) “Bli eksemplariske siste-dagers-hellige”, generalkonferansen oktober 2018