Selv så travelt som jeg har det, lever jeg for søndagen

Budskap fra områdets ledere

Eldste Matthieu Bennasar
Eldste Matthieu Bennasar Områdesytti

Etter videregående begynte jeg to veldig anstrengende år med forberedelse for å søke opptak på franske Grandes Ecoles. Etter disse to intense årene tar studenter krevende opptaksprøver for å komme inn på de mest prestisjefylte skolene. Som alle de andre studentene i klassen min jobbet jeg veldig hardt. Studenter på dette stadiet studerer bokstavelig talt hele dagen og veldig sent hver kveld. Jeg innså fort at å ikke studere på søndager ville føre til en betydelig tallmessig ulempe to år senere: Jeg ville gå glipp av det som tilsier fjorten hele uker av studietid sammenlignet med mine medstudenter. Da faren min så at jeg kjempet en indre kamp mellom fornuft og tro, snakket han til meg på en måte lik Jetro: “Matthieu, det du vurderer å gjøre er galt. Du burde ikke studere på søndager.” Mitt hjerte gjorde først opprør mot dette rådet. Faren min visste tross alt ikke hvordan det var. Men så snart stormen løyet valgte jeg å følge hans råd. Det har jeg aldri angret på. Å “ikke [gå mine] egne veier”[1] på sabbaten viste seg å være uvurderlig. Ikke bare kom jeg oppkvikket på mandags morgener når alle mine klassekamerater virket utslitt etter en helg med kontinuerlig studium, men disse årene ble også avgjørende for min åndelige fremgang. Alt jeg opplevde ved å dykke hodestups i Skriftene på søndager fordypet mine åndelige røtter enormt i årene som fulgte.

På slutten av disse to intense årene tok jeg opptaksprøvene som planlagt, og, selv om jeg langt fra var blant de mest intelligente studentene, fikk jeg godt nok resultat til å komme inn på en av høyskolene jeg drømte om men aldri trodde jeg kunne komme inn på, en av de aller beste. Dette styrket mitt vitnesbyrd om at “alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud”[2]. Jeg lærte gjennom den opplevelsen at sabbaten var en sårt trengt kilde for å fornye sjelen som mine klassekamerater ikke hadde tilgang til. Som israelittene som spiste manna i villmarken og ikke samlet manna på sabbaten, lærte jeg at å stole på Gud ved å ikke studere på sabbaten ga meg et fortrinn, ikke en ulempe. For sammen med budet , bereder han også en utvei.

Jesaja visste godt at, langt fra å være en byrde så kunne sabbaten være en fryd. “Når du holder din fot tilbake på sabbaten, så du ikke driver ditt yrke på min hellige dag, og du kaller sabbaten en lyst, kaller Herrens hellige dag ærverdig, og du ærer den, så du ikke går dine egne veier, ikke gjør din gjerning eller fører tomt snakk – da skal du glede deg i Herren, og jeg vil la deg fare fram over landets høyder og la deg nyte Jakobs, din fars arv. For Herrens munn har talt.”[3]

Sabbaten gir en uforlignelig pause fra bekymringene i vår stormende verden og en hvile fra våre mediebombarderte liv. Den er en tid til å senke farten og gå inn i en verden av ettertanke. Sabbaten er en hellig tid akkurat slik templet er et hellig sted. Den er en dag med fokus på familien, glede seg, knytte bånd og tilbe sammen. Den er en dag for åndelig utvikling, en dag for å bære vitnesbyrd, en dag for å styrke de svake knær. Helt til vi lever kontinuerlig i et celestialt rike er sabbaten muligens vår beste ukentlige forberedelse til å leve som celestiale vesener[4]. Til syvende og sist dreier sabbaten seg om vår vidunderlige deltagelse i nadverden, hvorved vår ånd har samkvem med Herren, våre pakter blir fornyet og helbredelse for vår sjel blir innvilget. I sabbaten finner vi Herren.

Jeg takker Herren for sabbaten. Den er i sannhet en fryd.



[1] Jesaja 58:13

[2] Romerbrevet 8:28

[3] Jesaja 58:13-14