Maren Sofie Sande (til høyre på bildet over) fra Stavanger fullførte fire år med seminar i vår, og mottok diplomet sitt på selveste 18-årsdagen sin. Hun var en av de 10 norske ungdommene som var ferdig med fire år i år. Totalt var det 80 ungdommer i Norge som deltok i seminarprogrammet i skoleåret som gikk.
Seminar er et fireårig skriftstudium-opplegg for 14 -18-åringene, mens Institutt er tilsvarende for 18 -30 åringene, og inkluderer også andre emner enn standardverkene. Skoleåret 2018-2019 var det 59 unge voksne i Drammen stav og 65 unge voksne fra Oslo stav, pluss 8 fra misjonen som deltok i Institutt-programmet.
Det ble avholdt en felles avslutningsseremoni for både Seminar og Institutt i Moss lørdag 15. juni, som ble kombinert med sommerfest for både UK/UM og Unge Voksne.
Men i Stavanger ble avslutningen og diplomutdelingen lagt til nadverdsmøtet 9. juni, der blant andre Maren Sofie delte noen av sine tanker og følelser rundt seminar.
Her følger noen utdrag fra talen hennes.
«Dere lurer sikkert på hva vi ungdommer sitter igjen med etter fire år med å bli undervist tidlig om morgenen fire dager og en kveld i uken. For meg så var det tre ting.
Jeg sitter igjen med minnet av at dere lærere sa at dere var glad i oss og stolte av oss på slutten av leksene. Det ga meg alltid en ekstra liten styrke, og jeg følte virkelig på den kjærligheten dere hadde til oss med tanke på hvor mye dere la ned i leksene og alle de små tegnene på kjærlighet dere viste. Dere gjorde at jeg følte meg verdifull.
Jeg sitter igjen med viktigheten av å studere skriftene. Før jeg begynte på seminar pleide jeg bare å lese litt når jeg følte for det, etter seminar har jeg merket den tydelige forskjellen i livet mitt når jeg leser noen sider hver kveld. Jeg har også funnet noen av mine yndlings-vers som har hjulpet meg igjennom tøffe valg og prøvelser. Jeg husker spesielt godt en kveld i fjor, da jeg leste seminarleksen. Jeg slet mye den perioden og følte meg ofte alene fordi jeg skilte meg ut, og følte at jeg ikke var god nok sånn som jeg var. Så leste jeg i Lære & Pakter 25:1: « Lytt til Herren din Guds røst når jeg taler til deg, min datter … , for sannelig sier jeg deg, alle som mottar mitt evangelium, er sønner og døtre i mitt rike.»
Jeg kjente at tårene rant, og for første gang på lenge følte jeg ånden og jeg følte meg verdifull i guds øyne. Setningen om at jeg er en datter i Guds rike traff meg. Jeg følte meg sett, og jeg fant virkelig styrke i skriften som hjalp meg igjennom en tøff periode.
Evangeliet føltes som en god venn, og det minnet meg på at det ikke bare er lange leksjoner og tøffe morgener, men noe som holder meg i hånden og bærer meg når dagene føles tunge.
Uansett hvor ensomt eller tungt livet kan føles har vi en bestevenn bare en bønn unna som elsker oss for den vi er. Jeg håper virkelig at dere vet det. Jeg vet at alle kjemper sin egen tøffe kamp, og jeg vil at dere skal vite at uansett hva dere føler – enten det er å ikke føle seg bra nok, å føle seg alene, å miste noen man er glad i eller å ikke finne noe glede i livet, så er dere virkelig ikke alene.
Vi er en stor familie og vi har verdens beste far. Vår himmelske fader som elsker oss høyere enn alt og når vi forstår det, vil det hjelpe oss uansett hvilken tøff kamp vi kjemper.
La ydmykt skriftstudium bli skjoldet ditt og oppriktig bønn bli sverdet ditt. Siden vi alle er vikinger har vi allerede hjelmen, men ikke glem rustningen som holder rundt deg og som er denne store menighetsfamilien, og din egen kjernefamilie. Hvis du ikke føler at du får svar på bønn eller at Gud ser deg, så husk at læreren er alltid stille under prøven. Det er det samme med vår himmelske fader.
Vi bruker mye av tiden vår på å søke lykke og glede i en slitsom hverdag. Nå har jeg virkelig forstått hvordan jeg kan fylle hverdagen min med glede. Jeg føler at jeg har fått en vane til å bruke litt tid hver dag på evangeliet. Det handler virkelig ikke om å lese Mormons bok på en dag og si seg ferdig, men å lese litt hver dag og heller blir ferdig på et år. Det vitnesbyrdet du har kan være veldig sterkt en dag, men du ønsker heller det gode trygge vitnesbyrdet som varer livet ut.
Det siste jeg sitter igjen med er mitt vitnesbyrd om Jesus Kristus, min bror. Da jeg leste i både Bibelen og Mormons bok og lærte om hans liv, følte jeg virkelig at han har levd. Gjennom å bruke evangeliet i mitt liv kan jeg ha Kristi lys med meg, og jeg merker en tydelig forskjell.
Kristus har gjort det største offeret du kan gjøre. Seminar var et offer for meg, men det blir lite i forhold til det han gjorde. Jeg forstår ikke alt, men jeg føler at jeg forstår litt mer. Det at Jesus tok på seg våre synder slik at jeg kan være med familien min for alltid er jeg veldig takknemlig for. Det er i de ydmyke bønnene jeg har lært mest, for det er da jeg virkelig har forstått Kristi forsoning og viktigheten av å ha Kristus i livet mitt.
Så etter fire år med seminar sitter jeg igjen med nestekjærlighet, viktigheten av å ta litt tid hver dag til evangeliet, og kunnskap om hvordan min tro på Jesus Kristus kan være en styrke i mitt liv.
Jeg elsker evangeliet og er veldig takknemlig for at jeg har fått deltatt på seminar. Det har virkelig forandret mitt liv på mange måter. Til tross for at jeg ikke vil savne de mange trøtte morgenene, vil det nok bli et stort savn i hverdagen.»
Vi nærmer oss skolestart, og dermed et nytt Seminar og Insitutt-år. I Augustnummeret av Liahona, kan man lese om noen av endringene som kommer i forbindelse med at pensum nå skal samkjøres med Kom, Følg Meg studie-opplegget, som brukes ellers i kirken.
Det er kanskje et krevende opplegg, for både de unge, foreldrene og de frivillige lærerne – men alt som er verdt noe koster. Og seminar er verdt det.