I England London syd misjon CCM (der stavspresidenter, misjonspresident og områdesytti rådfører seg med hverandre), er det en tradisjon ved begynnelsen av hvert møte å se en presentasjon med bilder av alle medlemmene som har blitt døpt i løpet av de tre siste månedene. Ofte viser bildene det nye medlemmet kledd i hvitt, ved siden av familiemedlemmer, misjonærer, og den personen som døpte dem.
På et møte vi nylig hadde, var det ett spesielt bilde som fikk meg til å reagere! Der, kledd i hvitt og med armen rundt en annen mann, var en kjær venn, Clive, som jeg kunne huske jeg sto sammen med på et lignende bilde for nærmere tyve år siden.
I 1998, hadde en rekke hendelser utløst en åndelig hunger hos Clive. Etter å ha mottatt Mormons bok fra en arbeidskollega, bestemte han seg for å sykle til møtehuset for Slough menighet og gå i kirken. Han gikk inn gjennom døren, ivrig etter å lære. Som biskop, hilste jeg på Clive og var glad for å høre at han ønsket å lære om kirken. To misjonærer var klar og passet med stor iver på sin nye venn. Etter noen vanskelige avgjørelser og store endringer, ble Clive døpt noen uker senere og begynte en reise i tro og forpliktelse som et medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Etter mange år, da i en annen menighet og i en annen stav, benyttet Clive muligheten til å diskutere kirken med en arbeidskollega. Etter flere samtaler og ifølge en sterk tilskyndelse, ga han Mormons bok (som han hadde skrevet sitt vitnesbyrd i) til denne vennen.
Det gikk en tid og Clive var til stede i sin menighet da det ble gitt en presentasjon av de tre delene av områdeplanen: “Ta med en venn”, “Bli åndelig og timelig selvhjulpen” og “Finn en av dine forfedre”. Mens Clive satt der, begynte han å tenke på vennen som han hadde gitt Mormons bok til. Han snudde seg mot sin hustru og sa, “Jeg har en venn som jeg kan invitere til kirken”.
Clive handlet ifølge denne tilskyndelsen og ringte til vennen. Han inviterte ham til kirken, og planla å møte ham på parkeringsplassen på forhånd. Søndagen kom og det gjorde også hans venn, som gledet seg over møtene og følte seg velkommen. Vennen hans ble senere presentert for heltidsmisjonærene som underviste ham leksjonene. Kan du forestille deg Clives store glede da vennen hans noen uker senere ba ham om å døpe ham? Det var en invitasjon han tok imot med glede!
Det var dette bildet jeg så den dagen som fikk mitt hjerte til å slå raskere.
Jesus sa, “Og om så skjer at dere skulle arbeide alle deres dager med å rope omvendelse til dette folk og bare bringer én sjel til meg, hvor stor skal ikke deres glede være med ham i min Faders rike.”[1]
Clive følte den gleden fordi han fulgte en oppfordring fra områdepresidentskapet vårt og inviterte sin venn til kirken. Selv om han tidligere hadde hatt utallige samtaler om evangeliet og gitt ham Mormons bok – som er vidunderlige ting å gjøre – kom den virkelige gleden da han fulgte Åndens tilskyndelse og ga invitasjonen. Invitasjonen i seg selv var så viktig og nødvendig, og uten den hadde kanskje ikke vennen hans kommet til kirken og ville kanskje ikke ha blitt omvendt til Jesu Kristi evangelium.
Jeg er overbevist om at den inspirerte oppfordringen vi alle er gitt – “Ta med en venn til Ham” – er noe vi kan følge opp og anvende i vårt liv. Clives eksempel et ett av mange som vitner om gleden som kommer ved å invitere. Jeg har både sett slike eksempler og opplevd dem.
Måtte vi alle søke inspirasjon for å finne invitasjoner vi kan gi våre venner. Og måtte vi ha tro og forpliktelse til å følge opp og invitere, slik at vi også kan oppleve den samme glede.
[1] Lære og pakter 18:15