Da Herren underviste Adam om lykkens plan, skrev Moses: “Og se, alle ting har sin lignelse, og alle ting er skapt og dannet for å bære vitnesbyrd om meg, både de ting som er timelige og de ting som er åndelige, de ting som er i himmelen oventil og de ting som er på jorden, og de ting som er i jorden, og ting som er under jorden, både oventil og nedenunder, alle ting bærer vitnesbyrd om meg.”[1]
De helligste steder vi har på jorden er templene, som vitner om Frelserens sentrale rolle i tilbedelse i tempelet. Følgende setninger er skrevet ved inngangen til tempelet: “Helliget Herren” og “Herrens hus”.
Da Frelseren Jesus Kristus viste seg for nephittene, innbød han alle barna til å bli med ham, og beretningen beskriver: “Så de hentet sine små barn og satte dem ned på marken omkring ham, og Jesus sto midt iblant dem. Og folkemengden vek til side inntil de alle hadde blitt ført frem for ham.”[2]
Derfor er en av tempelets velsignelser å bli bragt til ham for å være sammen med ham og kunne lære av ham og med ham, for å bli som ham.
I tempelet lærer vi om livets hensikt, hvem vi er, hvor vi kommer fra, hvorfor vi er her og hvor vi vil gå hen etter dette liv.
Ved å anvende disse læresetningene gjennom hele vårt liv, som tempelbesøkende, inngår hver enkelt av oss også hellige løfter, kalt pakter, med Herren.
Slike pakter omfatter å adlyde Gud, følge Jesus Kristus, være moralsk ren og vie tid og talenter til Herrens tjeneste.
Disse forpliktelsene blir retningsgivende prinsipper for vårt daglige liv. Å ære disse hellige pakter gir oss mer fred, glede og velsignelser i dette liv når vi arbeider med flid for å vende tilbake for å bo hos Gud for evig.
En av velsignelsene ved å gå i tempelet er følelsen av ro, bønn og ettertanke, sendt til himmelen, hvor vi kan leve evig sammen med vår familie, i vår himmelske Faders og Jesu Kristi nærhet.
En annen stor velsignelse er oppfyllelsen av profeten Malakias’ profeti: “Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige.
Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.”[3]
Da Jesus Kristus ble døpt, viste han sin beslutning om å adlyde alle Guds bud. Senere underviste Jesus at dåp er nødvendig for å komme inn i Gud rike. Men hva med de menneskene som døde uten å ha blitt døpt?
I tempelet utføres dåp og andre viktige ordinanser på vegne av personer som døde uten å ha fått denne muligheten. Slike ordinanser bringer Jesu Kristi frelsende nåde til alle mennesker. Denne tjenesten på vegne av andre er gjort med kjærlighet, og fordi siste dagers hellige tror at livet fortsetter etter døden, tror de også at de som er døde er klar over de ordinanser som utføres for dem, og er fri til å bestemme om de vil godta dem eller ikke.
Ved hjelp av slektsforskning søker siste dagers hellige informasjon om sine forfedre og tar med navn til tempelet for å utføre ordinansene for dem.
Da Det første presidentskap ble kalt, sa president Russell M. Nelson: “… Målet vi alle strever etter, er å bli begavet med kraft i et Herrens hus, bli beseglet som familie og trofast holde paktene inngått i et tempel, som kvalifiserer oss til Guds største gave, evig liv. Din tilbedelse i tempelet vil (…) velsigne deg med økt personlig åpenbaring…”[4]
Jeg oppfordrer alle til å nyte disse velsignelsene og løftene ved dra til tempelet.
[1] Den kostelige perle, Moses 6:63
[2] Mormons bok, 3 Nephi 17:12
[3] Det gamle testamente, Malakias 4:5–6
[4] https://www.churchofjesuschrist.org/broadcasts/article/first-presidency-message/2018/01/introduction-to-the-first-presidency?lang=nor