For mange år siden, mens han var stavspresident, intervjuet president Gordon B. Hinckley en mann som skulle få sin tempelanbefaling. Da president Hinckley spurte mannen om han betalte en ærlig tiende, svarte mannen oppriktig at det gjorde han ikke for han hadde for mye gjeld. President Hinckley følte seg tilskyndet til å fortelle ham at han ikke ville bli i stand til å betale sin gjeld før han betalte tiende.
Han fortalte senere president Hinckley at i årene som fulgte, klarte han ikke å redusere gjelden sin, uansett hvor mye han prøvde. Til slutt ble han og hans hustru enige om å prøve Herrens løfte. Mannen fortalte: “På en eller annen måte som vi ikke helt kan forstå, har Herren velsignet oss. Vi har ikke savnet de pengene som vi har gitt til ham, og for første gang på mange år har vi redusert vår gjeld.” Han og hans hustru var omsider i stand til å leve innenfor rammen av sine midler, men enda viktigere: De var i stand til å føle den fred som kommer ved å vite at de verdig overholdt sin forpliktelse til Herren.[1]
Som ny biskop hadde jeg også en opplevelse der jeg ga råd til et medlem når det gjaldt tiende. En ny konvertitt kom til meg med et alvorlig dilemma: Han hadde ikke nok penger til å betale både sin inntektsskatt og tiende. Jeg spurte ganske enkelt: “Tror du at evangeliet er sant?” Han bekreftet at han gjorde det, og konkluderte så raskt med at vissheten om vitnesbyrdet var svaret hans. Noen få uker senere kom han til meg igjen og fortalte at regnskapsføreren hans ved en feil hadde glemt å ta hensyn til fordelen ved gjennomsnittlig inntekstberegning. Skatteoppgjøret hans ble redusert med mer enn det han hadde betalt i tiende. Jeg tror denne gode brorens tro beveget himmelen til å gi regnskapsføreren hans denne tilskyndelsen, en oppdagelse jeg tror ellers ikke ville ha funnet sted.
Vi betaler tiende med tro mer enn penger. Gud er mer interessert i vår lydighet og påvirkningen det har på vår sjel når vi oppgir en ærlig tiende, enn beløpet vi betaler. Det viser at vi stoler på Gud og hans løfter. Vi kan ikke være som mannen som satt foran bålet og sa: “Gi meg varme, så skal jeg gi deg ved.” Moroni underviste: “Dere får ikke noe vitnesbyrd før deres tro er prøvd.” [2]
Evangeliet følger ikke menneskets logikk. Vurder: “De siste [skal] bli de første, og de første de siste,”[3] “de svake skal gjøre de vise til skamme,”[4] “Den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det,”[5] og “Det er saligere å gi enn å ta imot.”[6] Intet annet sted er dette åndelige paradokset mer åpenbart enn i forhold til tiendeloven, fordi vi virkelig har mer når vi gir mer. Det er fordi menneskets veier ikke er Guds veier, og Gud står ved roret.
Tiende er aldri en byrde, men snarere en velsignelse ettersom vi alltid gjør det bedre med Herren som vår partner enn om vi gjør det alene. Tiende utløser åndelig tillit som muliggjør en mengde andre velsignelser, som åndelig følsomhet, takknemlighet og nestekjærlighet. Oppsummert gir lydighet mot tiendeloven timelig beskyttelse og åndelig fred, etter hvert som vi får større tillit til Gud.[7]
La meg også legge til at ifølge min erfaring fører det å betale et rundhåndet fasteoffer til vidunderlige velsignelser. Vi er tjent med å være rundhåndet når vi hjelper dem som er mindre heldig stilt, og Herren vil være rundhåndet med oss.
Gud vil svært gjerne hjelpe oss i alle aspekter av vårt liv, hvis vi vil adlyde hans bud, utøve tro og ha tillit til hans lovede velsignelser.
[1] President Gordon B. Hinckley, Ensign mai 1982
[2] Ether 12:6
[3] Matteus 20:16
[4] Se Lære og pakter 133:58
[5] Matteus 10:39
[6] Apostlenes gjerninger 20:35
[7] Se Lære og pakter 121:45