Følgende er utdrag fra minneord skrevet av sønnen John Arve, og talen skrevet av sønnen Frank Vågenes til farens begravelse i Bergen.
Det var søndag den 21. januar 1940 at du ble født på på Stjøstrand i Manger. Bestefar Olof måtte hente jordmor. Det var vanskelig å komme frem, men med litt hjelp så kom både jordmor og vesken hennes frem i tide, og Karen fødte en frisk og rask gutt. Du vokste opp på Vågenes, på den samme gården som din far Nils vokste opp på. Krigen kom til Norge kort tid etter du ble født, og i 1944 kom tyskerne og tok beslag på gården der du bodde. Plassen var strategisk viktig med god sikt utover Nordsjøen. Du har fortalt meg at du husker bombeflyene som fløy over hjemplassen din. Det var en skummel tid for en liten gutt.
Som eldst av seks søsken så fikk du tidlig mye ansvar, og da far dro på anleggsarbeid, så måtte du ta ansvar som eldste sønn på gården. Det ble gårdsarbeid, ridning av hest, og pløying av jordet. Du ble så god til å ri på hesten Blauen, så god at du kunne ri uten sal eller tømmer.
Du fant også tid til å spille på et orgel fra Amerika, og sang og musikk skulle bli en viktig del av livet ditt. Det var ikke alle på landet som fikk den utdannelsen de ønsket seg, så du bestemte deg for å spare penger. Du dro til Hardanger og plukket frukt, og du fikk jobb på Frantzens Gartneri. Pengene skulle komme godt med, for du hadde ingen planer om å bli værende på Radøy, selv om du var odelssønn. Du måtte reise for å få skolegang. Første stopp var Rubbestadnes Yrkesskule. Der gikk du fra 1958 til 1960. Du fikk vitnemål som mekanikar, motormekanikar og maskinist.
Tungt gårdsarbeid førte med seg muskler og styrke. Og sterk ble du. En omreisende kjempe med navn Ursus fra Island dro rundt og viste frem kreftene sine og utfordret alle til å gjøre som han. Du hadde sett showet hans mens du studerte på Rubbestadneset, og etter å ha tjuvtrent litt så fikk du muligheten til å imponere da Ursus skulle ha show på Manger. Du tok utfordringer og rev i stykker telefonkatalogen, bøyde jernet og sleit tauet. Ursus gikk skamfull bak scenen, men bygden hadde fått en ny helt. Den stolteste av alle i salen var nok Aud, kjæresten din. Dere ble forlovet i 1960. Så bar veien videre til Madla og så til Harstad i Kongens klær. Du var kvartermester, og ferdig i tjenesten i 1962. Senere dette året, den 1. desember giftet du deg med din utvalgte, Aud Irene Stangenes.
Etter å ha jobbet noen år i Bergen, så fant du ut at du ville ta mer skole. Valget falt på Teknikum Gøteborg og i januar 1966 dro du og mamma. Den 22. oktober 1966 ble Kurt Inge født i Gøteborg. Etter to år hadde du fått vitnemål som ingeniør på avdeling for maskinteknikk og en familie på tre dro til Bergen. Du fikk jobb som ingeniør hos Stord Bartz i 1968. Dere fant husly sentralt i Bergen i Dynnersmauet. Der var det trangt, med Liv Tone på vei, var det godt å få flyttet til en leilighet på Ortuflaten i Fyllingsdalen. Et orgel ble raskt kjøpt inn. Der fikk dere også Anne-Britt, som dessverre forlot denne verden etter bare 2 år. Så ble det ny flytting til rekkehus på Helgeplasset der John Arve kom i 1975 og Frank Birger i 1977. Det ble nok å gjøre for John Arve var mye syk i barneårene.
Du og mamma hadde hatt kontakt med misjonærene fra Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige fra tiden i Gøteborg, og i 1980 ble dere medlemmer. Her har du slitt kirkegulvet og hatt mange ansvarsoppgaver. Etter bare et par år ble du leder for menigheten. Her har du sunget mange sanger som “Fem smutsige små fingrar”, “O store Gud” og mange andre kjente salmer. Du har sunget i mange kirker, begravelser og også på teaterscenen.
Du fikk reist mye i jobben din, og besøkte land som England, Østerrike, Tyskland, Brasil, Equador, Japan, Amerika, Russland og mange flere. Du ringte hjem hver dag for å høre at alt stod bra til. Du var på tur i en park i Brasil, og kom i prat med to søstermisjonærer som viste deg vei til møtehuset. Der stod bussene klare, og du ble med på Stavskonferansen. Dette gjentok seg utrolig nok neste år, så de trodde nok at du ville bli en fast deltager der. Arbeidsgiveren din byttet både eierskap og navn, var gjennom oppturer og nedbemanninger, men du hadde hele tiden en jobb å gå til. Etter 30 år i jobben fikk du i 1998 medalje for lang og tro Tjeneste fra Det kongelige selskap for Norges Vel.
På din siste jobbreise i Tyskland i 2005 ble du rammet av hjerneblødning. I april 2007 flyttet du til Godvik. Formen var så bra at du byttet kledningsbord på huset, men igjen ble du rammet av slag. Du kjempet din siste kamp 22. oktober 2020, på dagen 54 år etter at du ble far for første gang. Den siste tiden bodde du på Frieda Fasmers Minne, til du dro til et bedre sted, med mange av dine kjære ved din side. Du har fått stor slekt og mange som er glad i deg. Tusen takk pappa for det gode eksempel og det gode mennesket som du var, vår umistelige far.
Siden tidenes morgen, har menneskene undret seg over de store spørsmålene: Hva er meningen med livet? Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg hen når jeg dør?
Disse spørsmålene har opptatt fiskere og filosofer, gamle og unge. Svarene er like enkle som de er vakre, og vi finner mange av de i en nydelig barnesalme:
“Før vi ble født her på jorden, var himlen vårt hjem. Vi bodde sammen med Gud og han ledet oss frem. Der fikk vi lære å kjenne en strålende plan som tilbyr frelse for alle Guds elskede barn.”
Vi var sammen i himmelen, du og jeg, i det vi forberedte oss på å komme ned hit på jorden. Jeg tror at vi må ha vært veldig spente på det eventyret vi var i ferd med å starte, og jeg tror vi hørte godt etter da planen ble presentert for oss. Det var en strålende plan som ville la oss komme til jorden, som del av en familie, hvor vi ville få fysiske kropper, og kunne lære godt fra ondt, og kunne vokse på alle mulige måter. Det ble også beredt en Frelser og en vei for oss slik at vi gjennom tro og omvendelse kunne finne veien tilbake til himmelens rike igjen.
Tredje vers av barnesalmen lyder:
“Jesus ble valgt og til jord som Messias kom ned, overvant ondskap og død da på korset han led, ga oss et håp om en strålende fremtid hos seg. Hjemme i himlen han venter på deg og på meg.”
I Johannes 3:16 står det:
“For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
Jeg tror vi ble forberedt på mange av de ting vi ville møte her på jorden, og selv om vi ikke husker dette, tror jeg at vi noen ganger kan føle det dypt i hjertet, langt nede i underbevisstheten. Vi kan føle at det er sant. Selv har jeg hatt mange opplevelser som har vitnet for meg om at vi ikke er alene, og at Herren lever og leder sine barn like mye i dag som han gjorde gjennom profeter som Adam, Noah og Moses. Himlenes porter er åpne, og Gud snakker fortsatt med sine barn.
Kurt Inge, Liv Tone, Anne Britt, John Arve og jeg ble velsignet med gode foreldre som ga oss en god start på livet. Både mamma og pappa har alltid vært fantastiske eksempler for oss. De har gjort alt de kan for å hjelpe, støtte og tjene oss og andre.
Pappa har alltid vært en konstant i livet mitt, en klippe. Uansett hvor jeg var, hva som skjedde og hva jeg måtte trenge, var det godt å vite at pappa var der. Han ga skygge for sol og ly for uvær, og det kjentes alltid trygt å komme til ham. Selv da vi var borte fra hverandre, kunne jeg føle hans styrke. Da jeg som ung gutt tilbragte lang tid på Geilomo barnesykehus, snakket vi sammen på telefonen hver dag og det ga meg trøsten og oppmuntringen jeg trengte. Han tok seg alltid tid til familien sin.
Og han tok tid til Herren. Han leste Skriftene med oss, ba med oss, sang for oss og med oss, og han tok oss med i kirken og til tempelet. Han tjente sine medmennesker og gjorde mye i det stille for de som var rundt seg.
I Skriftene lærer vi at mennesket er til for å kunne ha glede. Det var alltid mye glede i hjemmet vårt. Mens vi er her på jorden, opplever vi alle både glede og sorg. Alle disse opplevelsene er nødvendige for å gi oss erfaringer, styrke og muligheten til å lære og vokse. Men uansett hvordan det måtte storme rundt oss, vet vi at vi aldri er alene. Og vi kan finne styrke i troen og håpet, og vi kan dele det med hverandre.
I Matteus 28:19 sier Jesus:
“Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.”
I familien vår, har tre av barna og et av barnebarna reist på misjon. Kurt og John Arve tjente to år i England på misjon, og jeg (Frank) fikk muligheten til å tjene i USA.
Pappa jobbet som ingeniør, og måtte i den forbindelse reise en del rundt omkring i verden. Jeg husker godt hvor oppstemt han var da han kom hjem en dag og fortalte at han skulle på jobbreise til et område like i nærheten av der Kurt Inge var på misjon. Han fikk derfor muligheten til å besøke Kurt Inge på misjon.
I løpet av de neste ni årene, ble pappe ikke bedt om å reise til England flere ganger. Men så en dag skjedde det igjen. Han skulle tilbake til England, og nå hadde det seg slik, at John Arve tjente som misjonær der borte. Han fant frem det siste brevet fra John Arve og studerte kartet, og det viste seg at byen han skulle til, kun var et togstopp unna der brevet var stemplet. Men det var ingen returadresse, og det var ikke tid til å få tak i noen. Pappa reiste, og etter å ha fullført jobben, tok han toget inn til byen fra poststempelet og begynte å gå rundt i gatene. Han gikk og gikk, men han så ingen misjonærer. Men han ga ikke opp. På kvelden kom han til et torg hvor de skulle tenne juletreet. Han stilte seg opp for å se på dette, og mens han stod der, kom det plutselig to unge menn bort til ham, og den ene sa “pappa?”
To år senere ble jeg kalt til Utah på misjon og sa “pappa, nå får du nok en jobbreise til USA”. Han hadde aldri hatt et oppdrag dit, så det var mest sagt på spøk. Men det ble alvor! Han fikk et oppdrag i Idaho, og for å komme dit, måtte han fly til Salt Lake City og kjøre med leiebil oppover. På det tidspunktet bodde jeg bare noen minutter fra motorveien han skulle kjøre på. Pappa kontaktet misjonspresidenten min og avtalte besøk. Jeg hadde et stort norsk flagg som jeg hadde fått i gave av en god venn i Bountiful, og dette la jeg over frontruten for at pappa skulle se hvor vi bodde. Gleden ble svært stor da bilen stoppet og ut kom ikke bare pappa, men mamma også. Det var en veldig gledelig gjenforening, og det får meg til å tenke på gjenforeningen som finner sted i himmelen akkurat nå.
Noe av det vakreste med Guds plan for oss er at familier kan være evig.
I Matteus 18:18 står det:
Sannelig sier jeg dere: Alt det I binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt det I løser på jorden, skal være løst i himmelen.
Familien vår ble beseglet i tempelet, og de båndene som ble knyttet der kan vare evig. Jeg er sikker på at det var jubel i himmelen da pappa kom hjem, og at han raskt ble omringet av både sin egen mamma og pappa, brødre, besteforeldre og av sin datter, Anne Britt.
Men mange mennesker dør uten å ha blitt døpt, eller i det hele tatt å ha hørt om Kristus. Hva med dem? Guds plan har ikke utelatt noen, og han har gjort det mulig for alle mennesker å både få lære om evangeliet og motta dets ordinanser. Han elsker oss like høyt uansett om vi ble født i Norge, India, USA, Afrika aller i Russland. Det spiller ingen rolle om vi levde 2000 år før Kristus, på Kristi tid, i middelalderen eller nå. Alle mennesker er Guds barn og er en del av hans plan. Kristus døde for alle som noensinne har og vil leve. Det evige liv er tilgjengelig for alle som vil tro på Kristus og følge ham. De som dør uten å ha lært om Jesus, får muligheten i himmelen.
I Peters første brev kapittel 3 står det:
For Kristus selv led for synder,
én gang for alle,
den rettferdige for urettferdige,
for å føre dere fram til Gud.
Med kroppen døde han,
men ved Ånden ble han gjort levende,
Legg spesielt merke til denne neste delen:
og slik gikk han bort og forkynte
for åndene som var i fangenskap.
Kristus besøkte og forkynte for dem som hadde gått bort uten å kjenne ham. Peter skriver videre at det var de fra Noahs tid. Han er også deres Frelser. På samme måte, vil alle mennesker, få mulighet til å lære om ham.
I templene våre kan vi binde familier sammen og gjøre stedfortredende arbeid som dåp for de som ikke hadde mulighet i dette livet. Mamma og pappa reiste så ofte de kunne til tempelet og utførte dette viktige arbeidet for de som ikke kunne gjøre det selv, slik at de kan velge om de vil motta det. Dette er noe som har blitt gjort helt siden da Jesus levde på jorden. I første korinterbrev kapittel 15, snakker Paulus om Kristus. At han døde for oss, at han oppstod og var sett av mange og at alle mennesker skal gjennoppstå. I vers 29 sier han:
Hvorfor lar noen seg døpe for de døde? Hvis de døde ikke står opp, hvorfor lar de seg da døpe for dem?
Videre sier han:
For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet:
Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?
Kristus har seiret over døden.
Jeg tror at pappa nå har fått en ny oppgave, å undervise både sin egen familie og mange andre på den andre siden om Jesu Kristi evangelium slik at de også kan velge å følge Jesus og motta evig liv. Nå er det vår oppgave å motta Kristus i vårt liv og leve slik at vi en dag kan samles igjen i Guds rike.
I en av salmene våre står det:
Til alle har vår Herre gitt
den store rett å handle fritt.
Husk derfor alltid i ditt sinn,
du tvinges ei i himlen inn.
Gud hjelper, leder en og hver,
velsigner, styrker hver især.
På mange måter styrer han,
men tvinger aldri noen gang.
Takk for alle gode minner, pappa. Takk for din kjærlighet. Takk for det gode eksempelet du alltid har vært. Jeg vet at vi kan få være sammen for alltid og jeg er sikker på at det er mange som gleder seg i himmelen nå som du er der og kan stemme i med det himmelske koret.
Som Paulus har du stridd den gode strid, du har fullført løpet og du har bevart troen.