Dere har alle hørt historien før, nemlig lignelsen om den utakknemlige tjener. Denne lignelsen handler om en konge som har en tjener som har bygd seg opp en sinnsyk stor gjeld på 10 000 talenter. En talent er 6000 denarer, og på Jesu tid var en denar en dagslønn. Hvis man sier at en dagslønn tilsvarer den beskjedne sum av 500 kroner så ville denne gjelden i dag vært på 30 milliarder kroner. Det sier seg selv at denne gjelden var umulig å betjene. Kongen spurte hvorfor gjelden ikke var betalt og tjeneren gråt og ba for seg om å få litt mer tid til å betale. Kongen ‒ som var en god og vis konge ‒ skjønte at tjeneren aldri ville kunne betale, og fordi han fikk medynk med tjeneren tilga kongen hele gjelden. På vei ut fra kongen møtte denne tjeneren en annen tjener som skyldte ham 100 denarer, altså omtrent tre måneders inntekt. Den første tjeneren tok da strupetak på den andre og sa: “Hvor er pengene du skylder meg?” Den andre tjeneren gråt og ba om å få mere tid til å betale, men den første tjeneren følte ingen medynk og kastet den andre tjeneren i fengsel der han skulle arbeide for å betale gjelden sin. Da de andre tjenerne til kongen hørte dette, gikk de til kongen og sa at tjeneren som han hadde ettergitt gjelden til, hadde selv kastet en annen tjener i fengsel for samme lovbrudd. Da ble kongen sint og tilkalte tjeneren og spurte ham hvorfor ikke han tilga, når han selv var blitt tilgitt? Så kastet kongen tjeneren i fengsel for at han selv skulle jobbe for å betale gjelden.
Det Jesus mente med denne lignelsen var at Kongen, som er et bilde på Gud, allerede har betalt vår gjeld med sin evige nåde. Ved nåde er vi frelst og det vil gå oss dårlig hvis vi ikke følger hans eksempel og også tilgir våre brødre. Vi lærer altså at vi er nødt til å tilgi andre for å bli frelst, akkurat som vi selv er blitt tilgitt av vår himmelske fader.
Jeg vil snakke om en annen type tilgivelse, nemlig viktigheten av å tilgi oss selv. Vi er ofte vår egen dommer og bøddel og straffen er ofte veldig hard.
Jeg vil snakke om en annen type tilgivelse, nemlig viktigheten av å tilgi oss selv. Vi er ofte vår egen dommer og bøddel og straffen er ofte veldig hard. Vi dømmer oss selv mye strengere enn andre og ender ofte opp med å skade oss selv fordi vi dømmer for hardt. Vi tenker ofte; hvis jeg bare var flinkere, bedre, mer dydig ‒ og så sammenligner vi oss med andre som “alltid” er bedre enn oss selv.
For fire år siden var ikke jeg et medlem av denne Kirken. Jeg var så fokusert på alt jeg hadde gjort feil, alt jeg ikke fikk til, og var fanget i en spiral av selvforakt og selvhat. Min måte å takle livet på var å drikke. Mye og ofte. Jeg møtte misjonærene av og til, og de underviste meg om Jesus og forsoningen, men jeg var så lammet av skyldfølelse at jeg ikke klarte å ta inn over meg hva det betød. Jeg trodde for så vidt på Gud og Jesus, men fordi jeg dømte meg selv for hardt klarte jeg ikke å ta inn over meg at Forsoningen også gjaldt meg personlig. Jeg som var så full av feil fantes det vel ingen tilgivelse for? Nei, forsoningen var nok ment for andre, mye bedre mennesker. Jeg fortsatte å bli undervist av misjonærene og jeg begynte også å gå i kirken. Jeg ble døpt og etter hvert fikk jeg et sterkere og sterkere vitnesbyrd om forsoningen. Jeg begynte å innse at Jesus elsker meg. Han døde for meg personlig. Om jeg så var det eneste mennesket på denne planeten, hadde Jesus likevel valgt å dø for meg. Jeg er ikke summen av mine feilgrep, jeg er et Guds barn. Og alle mine feil er allerede tilgitt ved hans nåde. Derfor må jeg også tilgi andre. Men først måtte jeg lære å tilgi meg selv.