Som medlemmer av Kirken søker vi å være friske, ikke bare fysisk, men også åndelig.
Noe av det viktigste vi søker, er å ha fred, og den beste måten å oppnå dette på, er å finne indre fred. Som Frelseren sa: “Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!”[1]
Dessverre er det lett å miste denne indre freden, spesielt på grunn av livsstilen i den moderne verden vi lever i – som blir mer og mer aggressiv. Denne aggressiviteten kommer endog inn i vårt hjem på forskjellig vis, og vi begynner å anta at det er normalt å leve slik. Et av de uttrykk jeg hører folk si stadig oftere er: “Jeg tilgir, men glemmer det ikke”; og til og med: “Du skal få betale for det du har gjort.”
Tilgivelse er en dyd som vi alle må tilegne oss og holde på. President Gordon B. Hinckley sa ved en anledning: “Jeg tror det kan være den største dyd på jorden og ganske visst den det er størst behov for. Det finnes så mye ondskap og mishandling, intoleranse og hat. Det er et så stort behov for omvendelse og tilgivelse.”[2] Det er det store prinsipp som understrekes i hele Skriften, både i gammel og ny tid.
Tilgivelse og omvendelse går alltid hånd i hånd: Vi kan ikke omvende oss uten tilgivelse, og vi kan ikke tilgi uten omvendelse.
La oss sammenligne tilgivelse med et slangebitt. Når noen fornærmer eller sårer deg, er det som å bli bitt av en slange, noe som kan gi oss alvorlige skader – med en langvarig og smertefull helbredelsesprosess, men som med alle sår vil det lukke seg og leges med tiden. Noen ganger kan giftigslanger bite oss og etterlate giften i oss. Det sammen gjelder bitterhet, hat og ønske om hevn og hevde sin rett. Disse kan få kontroll over vårt hjerte, og liksom med gift kan vi ikke helbrede såret. Tilgivelse er motgiften som helbreder disse sårene forårsaket av gift: Uten tilgivelse er det umulig å bli kurert. La oss ikke gjøre som mange israelitter som ble bitt av serafslanger.[3] De kunne ha funnet kuren ved å se på kobberslangen som Herren befalte Moses å lage, og som representerte Frelseren og hans forsoning. Men det gikk ikke slik, og de omkom.[4]
Frelseren og hans forsoning er den eneste måten å finne ut hvordan man kan tilgi; det er ingen annen måte å tilgi på i vanskelige situasjoner. Forsoningen er motgiften som kan helbrede og lukke ethvert sår, selv de mest alvorlige som det ikke synes å være noen legedom for. Forsoningens kraft er ikke spontan. Noen ganger er den vanskelig å anvende og det krever stor anstrengelse, men den er tilgjengelig for enhver som ønsker det. Herren lærte oss i en åpenbaring i nyere tid:
“Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre, for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren, for på ham hviler en større synd. Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.”[5]
Tilgivelse i ekteskapet er nøkkelen til å få et ekteskap for evigheten. Jeg ser mange par som ikke tilgir hverandre for småting og samler opp gift fra nag og hat, og så, når de krangler, slipper de løs alt som de har samlet opp over tid, og forholdet lider stor skade. Jeg ser noen ekteskap med minimal gjensidig toleranse, de tåler ikke de minste feil og de slipper bokstavelig talt løs “en storm i et vannglass”. Det er i familiens skjød vi trenger å øve oss mest på tilgivelse og huske på at det er ingen opphøyelse uten tilgivelse.
Til syvende og sist er tilgivelse direkte knyttet til nestekjærlighet som profeten Moroni sa:
“Men kjærligheten er Kristi rene kjærlighet, og den varer evig, og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med. Derfor, mine elskede brødre, be til Faderen med all hjertets iver om å bli fylt med denne kjærlighet som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus, så dere kan bli Guds sønner, så vi, når han viser seg, skal være lik ham, for vi skal se ham som han er…”[6]
Jeg ber om at vi alltid vil klare å la tilgivelse være en del av vårt liv. Hvis vi gjør det, vil vi være mer lik Frelseren og vi vil bli hans sanne disipler.
[1] Johannes 14:27
[2] Tilgivelse, Generalkonferansen, oktober 2005
[3] 4 Mosebok 21:5–9
[4] Alma 33: 20
[5] L&p 64:9–10
[6] Moroni 7:47-48