De tre benene på lykkens krakk må være Skriftenes ledsagende dyder tro, håp og kjærlighet. Hvorfor? Sannsynligvis fordi de alle dreier seg om Jesus Kristus! Og også fordi at “gleden vi føler, har lite å gjøre med omstendighetene i vårt liv, og alt å gjøre med hva vi fokuserer på. ”1 Når vi fokuserer på Jesus Kristus i vårt liv finnes det, uansett hva som skjer, lykke og glede!
Verden ser på disse tre dyder som uvirkelige, uhåndgripelige og kraftløse. Herren ser på dem som sikre, styrkende og mektige. Det er så visst ikke noe uvesentlig, flyktig eller kortvarig ved dem:
-
Tro i Skriftene er ikke en formålsløs, usikker tillit til at det kan gå bra denne gangen. Det er snarere tro på Herren Jesus Kristus2, den fredelige forsikringen om at uansett hvilke farefulle hav vi måtte seile på, vil hans nåde, hvis vi seiler med ham, være tilstrekkelig hver gang.
-
På samme måte er ikke evangeliets håp verdslig håp, som dreier seg om en usikker ønsket fremtid. Det er ikke et slags desperat ønske vi skulle ty til når vårt favorittlag har tapt sin forrige kamp, og bare kan vinne mesterskapet hvis deres direkte konkurrent taper sin neste! Nei, evangeliets håp er “håp i Kristus”3 og dreier seg om de evige løfter som mottas og vissheten om deres fremtidige virkelighet gjennom Jesus Kristus: Derfor oppfordrer evangeliets håp oss til kontinuerlig, bevisst og effektiv handling. Det er ikke å krysse fingre når ingen handling fra vår side kan påvirke det ønskede resultatet: Det er å krysse armene for å be og brette opp ermene for å handle. Håp i Kristus gjør menneskene “sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger”4.
-
Til slutt er ikke nestekjærlighet den abstrakte evnen til å oppleve kosmisk aksept for noen, men det er “kjærlighet”5, ja, “Kristi rene kjærlighet”6, den slags kjærlighet han har til alle. Det er den forvandlende gaven vi mottar når vårt “indre [er] fylt av kjærlighet til alle mennesker”7, i motsetning til mannen som sa: “Å, jeg elsker menneskeheten! Det er menneskene jeg har problemer med …”
Fordi alle disse dydene er Kristus-sentrerte og handlingsorienterte, fører de kraft inn i vårt liv. Kjærlighet er den største av de tre og det synlige kjennetegnet på vårt disippelskap.8 Men alle tre binder oss til Frelseren og følgelig sammen, som hans disipler. Dette er tross alt det slags bånd religion er ment å være.9 Og disse dyder er like forbundet som frøet, blomsten og frukten av den samme planten, som representerer forskjellige stadier av vekst og kraft til å velsigne.
I motsetning vil motstanderen at vi skal sitte på hans egen elendighetskrakk, med ben av tvil, fortvilelse og forakt.10 Tvil skygger for lyset, fortvilelse formørker horisonten og forakt bringer isolasjon og ensomhet.
Når vi navigerer gjennom verdens vanskelige tider, la oss velge omhyggelig hvilken krakk vi sitter på. Dagens usikkerhet kan være Herrens måte å innby oss til å komme ned på våre knær til ham, for å utøve tro på ham, la ham lyse opp vårt håp og søke vår personlige frukt fra ham når vi mottar nestekjærlighetens gave til alle. Så, etter hvert som vi blir mer tillitsfulle, mindre flyktige, mer tilbøyelige til å handle, snillere, mer tålmodige, mer medfølende, mindre dømmende og mer forståelsesfulle, vil vi utvilsomt vite hvordan lykke føles.
-------------------------------------------------------------------------------------------
1 Russell M. Nelson, Glede og åndelig overlevelse, okt. 2016
2. 4. trosartikkel
3 Jakobs bok 2:19
4 Ether 12:4
5 2 Nephi 26:30
6 Moroni 7:47
7 Lære og pakter 121:45
8 “Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre” Johannes 13:35
9 Fra det latinske religare, koble, binde sammen, til Gud og en til en annen
10 Russell M. Nelson, A more excellent hope, jan. 1995