Tro på Herren Jesus Kristus og en personlig forbindelse til ham er av sentral betydning i vårt liv. I den fjerde trosartikkel leser vi at “tro på Herren Jesus Kristus” er et av evangeliets grunnleggende prinsipper.[1] Vi omtaler ofte kortformen “tro” som dette grunnleggende prinsippet. Faktisk står ikke tro alene her, men rettes mot Jesus Kristus og vårt personlige vitnesbyrd at han for hver især er vår Frelser og Forløser. Tro på Kristus gir oss glede, håp og selvtillit i tillegg til “styrke nok til å bli stående i enhver viktig begivenhet i vårt liv”[2] Imidlertid blir troen til selv den sterkeste Herrens disippel satt på prøve. Vi skulle ikke bli overrasket over av dette, men ta det som en oppmuntring.
Vi kjenner alle til hendelsen med apostelen Tomas. Disiplene som Herren viste seg for etter oppstandelsen sa til Tomas: “Vi har sett Herren.” Tomas, som ikke hadde vært der, svarte: “Dersom jeg ikke får se naglemerket i hans hender og stikke min finger i naglegapet og legge min hånd i hans side, vil jeg ikke tro!” Åtte dager senere viste Herren seg igjen for apostlene og sa til Tomas som da var tilstede: “Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, og vær ikke vantro, men troende!” Tomas ble overveldet og kunne bare si: “Min Herre og min Gud!” - hvoretter Jesus uttalte de berømte ordene: “Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.” [3]
Når vi hører denne historien, undres vi kanskje over Tomas og hvorfor hans tro syntes “så svak.” Han var en apostel og hadde vandret med Kristus, sett mange mirakler og hadde vitterlig et sterkt vitnesbyrd om Herrens læresetninger. Men det Tomas opplevde er ikke så langt fra de utfordringer hver enkelt av oss møter i en verden der, mer og mer, det settes spørsmålstegn ved alt.
Akkurat som et ungt medlem som vokste opp i Kirken, gjorde evangeliets prinsipper til en del av sitt liv fra barndommen og fulgte dem, men likevel, etterhvert, kom til et punkt da han ikke lenger var sikker på sitt vitnesbyrd. Hans erfaring med evangeliet hvilte - kanskje i likhet med Thomas - først og fremst på en intellektuell forståelse av læresetningene og prinsippene eller tradisjonene han var blitt så glad i og ikke på en varig opplevelse i sitt indre. Da han så snublet over emner fra læren eller historien som han ikke umiddelbart kunne forstå, vaklet hans tro. Det unge medlemmet spurte meg i et personlig intervju, usikker, hvordan han kunne utvikle ekte tro på Kristus. Jeg ønsker å besvare dette spørsmålet for dere slik jeg gjorde for dette unge medlemmet. Det er et mønster her som Herren åpenbarte i Skriftene gjennom sine profeter.[4] Dette mønsteret kan anvendes av hver enkelt av oss: av den som tviler eller søker, likeledes av den som prøves eller ganske enkelt ønsker å gi varig næring til sin tro på Herren Jesus Kristus.
Mønsteret finnes, for eksempel, i den flotte historien om Enos’ omvendelse. Hvilke trinn fulgte Enos: (1) Enos hørte evangeliets sannheter av sin far, prøvde å forstå, og lot det hans far hadde sagt, synke “dypt i [sitt] hjerte.”[5] (2) Enos adlød Guds befalinger, hvilket gjorde ham i stand til å motta Den hellige ånd. (3) Enos’ “sjel hungret.”[6] Han var fylt av et ønske om å finne ut for seg selv om det han hadde lært var sant. (4) Enos gikk til kilden for all sannhet, “jeg knelte ned for min Skaper og påkalte ham i kraftig bønn for min egen sjel. Og hele dagen lang påkalte jeg ham, ja, og da natten kom, hevet jeg fremdeles min røst så høyt at den nådde himlene.”[7] Det var ikke lett for Enos. Enos beskriver sin opplevelse som en “kamp … for Guds åsyn.”[8] Men det var verdt anstrengelsen – en personlig bekreftelse kom til hans hjerte.
Hver av oss må ta denne åndelige kampen på disippelskapets vei mot sann tro på Herren Jesus Kristus - uheldigvis er det ingen snarvei. For mange av oss er denne veien forbundet med alvorlige personlige kriser og utfordringer. Andre har spesielle åndelige opplevelser i tempelet, på nadverdsmøtet, i bønn eller i aktivt studium av de hellige Skrifter - men hver av oss må aktivt søke disse personlige erfaringene. Alt dette tar tid og noen ganger er det forbundet med lange perioder med tørst og er åndelig sett krevende – “Men hvis dere vil pleie ordet og gi det næring, ja, med deres tro og med stor flid og med tålmodighet vil pleie treet og gi det næring når det begynner å vokse, idet dere ser fremover til frukten, da skal det slå rot, og se, det skal bli et tre som vokser frem til evig liv.”[9]
Sann tro på Herren Jesus Kristus krever konstant “iver og tålmodighet”, et “sønderknust hjerte og en angrende ånd”[10] og vår egen åndelige kamp for Guds åsyn. Men jeg kan vitne for dere med stor kjærlighet at det er givende å gå på denne stien. Gleden og tryggheten som følger er vidunderlig og favner alt. “Vi finner trygghet, ikke i uuttømmelige rikdommer, men i uuttømmelig tro.”[11] Dersom vi ber i stor tro om å få vite om Jesus Kristus er vår Forløser, vil det komme et absolutt personlig svar, “som er meget dyrebar[t], som er søtere enn alt som er søtt, og som er hvitere enn alt som er hvitt, ja, og renere enn alt som er rent. Og dere skal nyte av denne frukten helt til dere er mettet – så dere ikke hungrer, heller ikke skal dere tørste.”[12] “Disse hjertets personlige erfaringer er den urokkelige kilden til varig tro på Herren Jesus Kristus.”[13]
[1] Trosartiklene 1:4
[2] Dallin H. Oaks, generalkonferansen, våren 1994; jfr også Moroni 7:33
[3] Johannes 20:25–29
[4] jfr. f.eks. Romerbrevet 10:14–17, 3 Nephi 18:20, Moroni 10:3–5; 2 Nephi 31:20; se også Russell M. Nelson, “Åpenbaring for Kirken, åpenbaring for vårt liv”, Liahona, mai 2018, s. 93
[5] Enos 1:3
[6] Enos 1:4
[7] Id.
[8] Enos 1:2
[9] Alma 32:41
[10] 2 Nephi 2:7
[11] Teachings of Spencer W. Kimball, ed. Edward L. Kimball, p. 72–73
[12] Alma 32:42
[13] jf. Russell M. Nelson, “Åpenbaring for Kirken, åpenbaring for vårt liv”