På ettermiddagen søndag 19. desember 1943 var det store spisebordet i familien Strands hjem akkurat blitt dekket til et deilig måltid. Einar og Sigrid Strand var siste dagers hellige som bodde i Oslo med sine fire barn. De hadde invitert en slektning til å spise en spesiell middag sammen med dem, ettersom Einar hadde fått tak i noen få sparsomme ingredienser gjennom sitt arbeid som formann ved Oslo havn.
Einar var president for Oslo gren og hadde vært et trofast medlem siden sin dåp som 26-åring i 1920. Sigrid hadde sluttet seg til kirken i 1911 og var også engasjert i kirken og sin familie som hun tok vare på midt i mye usikkerhet. De var en del av en stor forsamling av siste dagers hellige som gjorde sitt beste for å holde ut gjennom andre verdenskrig. I april 1940 invaderte Tyskland Norge og innsatte en pro-nazistisk marionettregjering. Det var vanskelige tider for alle nordmenn, men kirkens medlemmer holdt sammen og fikk tillatelse til å fortsette å holde møter under krigen.
.png)
Bare tre dager tidligere, den 16. desember, hadde Einar blitt arrestert av Gestapo etter at noen han kjente hadde rapportert ham for å ha jobbet for etterretningstjenesten. Einar hadde noen ganger hatt med seg aviser for den norske motstandsbevegelsen, men hadde dem ikke på seg da han ble arrestert. Til tross for Gestapos innsats, klarte han å overbevise dem om sin uskyld og ble løslatt senere samme dag.
Familien Strand hadde mye å bekymre seg for. Einar hadde blitt arrestert og avhørt en rekke ganger, men de var begge engstelige for sin eldste sønn, Per. Den 21 år gamle sønnen hadde blitt arrestert den 30. november sammen med mer enn tusen andre universitetsstudenter etter at de ble anklaget av nazistiske tjenestemenn for en brann ved Universitetet i Oslo. De ble ført til midlertidige konsentrasjonsleirer under dårlige forhold med fare for å bli sendt til Tyskland.
Kort tid etter Pers fengsling samlet Einar andre prestedømsbærere til et ekstraordinært møte i kirken i Osterhausgaten. Der ba de for studentene som var blitt fengslet og bønnfalt vår himmelske Fader om at de ikke måtte bli deportert til Tyskland og at Per måtte bli løslatt. Den 17. desember, dagen etter Einars Gestapo-avhør, ble Per stilt opp sammen med andre studenter. Det ble delt ut nummer til studentene: noen skulle sendes til Tyskland og andre skulle løslates. Pers nummer ble ropt opp, og han ble informert om at han kunne reise hjem umiddelbart.
Litt før midnatt lå familien Strand våkne i sengene sine, bekymret for Per. Ute i gaten kunne de høre fottrinn.
«Det er Per som kommer, jeg kjenner ham på skrittene,» sa Sigrid begeistret.
«Du tar antakelig feil, Sigrid,» svarte Einar tankefullt.
Plutselig sto Per i døråpningen. Sigrid kastet seg rundt halsen på Per, og familien gråt sammen av takknemlighet.
«Nå vet jeg at det finnes en Gud, mamma,» bemerket Per, uvitende om bønnene de hellige hadde hatt for ham.
Så da familien forberedte seg til søndagsmåltidet et par dager senere, var det med stor glede og lykke at far og sønn begge var fri fra fangenskap og faren for eller deportasjon var over.. En utsettelse hadde velsignet hele familien. Men da de skulle til å begynne å spise, gikk noe galt.
Ut av intet kom lyden av en eksplosjon dundrende gjennom huset. Einar løp bort til de store doble vinduene for å se hva som hadde skjedd. Det var sjelden flyangrep i Oslo, de fleste allierte angrep var rettet mot tyske ubåtbaser langs kysten. De ville ikke risikere noe, så Sigrid og resten av familien flyktet ned i kjelleren.
Plutselig, da Einar kikket ut, traff en trykkbølge huset og knuste glass fra vinduene som fløy rundt i rommet. Einar ble også kastet på ryggen, og blod begynte å strømme fra en brukket nese.
Et par timer tidligere, bare en kilometer unna, ble ammunisjon losset fra et skip da noe av det eksploderte. En enorm brann brøt ut, og mens familien Strand forberedte middagen, eksploderte omtrent 400 tonn ammunisjon på noen få sekunder. Den enorme sjokkbølgen ødela store områder av Oslo, og vinduer ble blåst ut i mils omkrets av eksplosjonen. Mange granater ble slynget opp i luften og forårsaket mange andre branner i Oslo - man antok at rundt 1000 tonn ammunisjon eksploderte den dagen.
Det ble gjort skade på hundrevis av bygninger. Dusinvis av nordmenn og tyskere ble drept, og mange flere ble skadet. Mirakuløst nok hadde familien Strands hjem unngått store skader, og bortsett fra Einars skader var alle i orden. Uanfektet fortsatte Einar å lede menigheten og skulle gjøre det frem til 1946. Andre utfordringer ville komme mens de levde gjennom okkupasjonen, men med Herrens hjelp klarte familien Strand det og hjalp mange andre som de gikk.
Den 8. mai 1945 gikk tyske styrker i Norge formelt med på å overgi seg til allierte styrker, og fem dager senere vendte kronprins Olav og Den norske regjering tilbake til et fritt Norge.
Så, fra og med i dag for åtti år siden, hadde siste dagers hellige som Einar og Sigrid igjen friheten til å leve og tilbe uten frykt, og det er en velsignelse at nordmenn fortsetter å nyte i dag.
.png)