For en del år siden, da vår sønn var fire år gammel, var han involvert i en alvorlig bilulykke langt hjemmefra. Etter omtrent en uke på sykehus, var han i stand til å bli overført 320 km, til vårt lokale sykehus. Da vi kom hjem fant vi en lapp i døren fra en kjærlig og omsorgsfull omsorgssøster, med detaljer om hvem som ville hente våre fire andre barn på skolen, hvem som ville gi oss middag og hvem som ville ta klesvasken vår. I løpet av de påfølgende fem ukene, mens sønnen vår var på sykehuset, fødte min hustru vår yngste sønn. Med én sønn i den ene enden av sykehuset, min hustru og nyfødt baby i den andre enden, fire barn å ta vare på og en fulltidsjobb, ville vi ikke ha klart oss uten den betydelige hjelpen som ble gitt oss av medlemmene i vår menighet. Hvor takknemlige vi er for deres uselviske omsorgstjeneste. Vi vet at det vanlige spørsmålet ‘kan vi gjøre noe for å hjelpe?’ alltid er oppriktig, men denne vidunderlige, omtenksomme søsteren gikk en ekstra mil og forutså vårt behov og tjente deretter.
I Lukas 4:18 leser Frelseren Jesajas profetier om sitt eget komme og sin misjon her på jorden. Det står:
“Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å [helbrede dem som har et sønderknust hjerte (uthevelse tilføyet fra Bibelen – Guds ord], forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri” (se Jesaja 61:1)
I vårt samfunn i dag er det mange som er sønderknust, ved brudd på familieforhold eller andre utfordringer. Det er mange som er fanget, av avhengighet, depresjon eller motløshet. Det er mange som er blinde, spesielt for den fredelige sannhet som er i Jesu Kristi evangelium, og mange er knust av skuffelser i livet.
I 3 Nephi 18:32 leser vi, “32 Likevel skal dere ikke kaste ham ut av deres synagoger eller fra steder hvor dere tilber. For slike skal dere fortsette å betjene, for dere vet ikke om de vil vende tilbake, omvende seg og komme til meg av hele sitt hjerte, og jeg skal helbrede dem. Og dere skal være et middel til å bringe dem frelse.”
Kan du forestille deg en mer spennende velsignelse: Å samarbeide med Frelseren for å helbrede lidelsene til folk rundt omkring oss og være et redskap til deres frelse?
For en tid siden gikk jeg på besøk til min sønn som studerte i Rexburg i Idaho. Han, hans hustru og jeg gikk ut for å spise middag på en restaurant der folk står i kø for å bli servert. Den var full av studenter, opprømt for at eksamen og semesteret var overstått. Jeg la merke til en ung kvinne, som da hun kom inn alene, så seg omkring litt overveldet av støyen og aktiviteten rundt seg. Jeg følte meg tilskyndet til å be henne sette seg sammen med oss. Etter at hun hadde fått maten sin, gikk hun forbi oss for å sette seg ved et bord for seg selv. I det øyeblikket tenkte jeg: ‘Å, hun vil tro at det er rart at jeg inviterer henne til å sitte sammen med oss,’ og jeg ignorerte tilskyndelsen. Jeg husker at jeg våknet omtrent kl. 2.30 av tanken ‘hva om hun virkelig trengte vår hjelp og vårt vennskap?’ Jeg kom meg ut av sengen og la meg på kne, og ba om at noen andre ville hjelpe der jeg hadde feilet. Jeg bestemte meg også der og da for at jeg aldri skulle ignorere en tilskyndelse eller anledning til å oppløfte en annen igjen.
Jeg innbyr hver av oss til å rekke ut en hånd til andre ved enhver anledning, å oppløfte, styrke og vise omsorg i kjærlighet. Ved å gjøre dette, oppfyller vi den hellige pakt vi inngikk i dåpen, om å stå som hans vitne, å være hans hender for å helbrede de trengende.